Slaget ved Waterloo

Slaget ved Waterloo
Konflikt: Napoleonskrigene
	; Slaget ved Waterloo Malt av: Clément-Auguste Andrieux (1829–1880)
Dato	18. juni 1815
Sted	Mont-Saint-Jean rett syd av Waterloo, den gang i Det forente kongeriket Nederlandene, i dag i Belgia; 50°40'41"N 4°24'44"Ø
Resultat	Klar seier for koalisjonen ved britiske og prøyssiske styrker
	Stridende parter
Frankrike	Storbritannia; Hannover; Preussen ; Nederlandene ; Nassau ; Braunschweig
	Kommandanter og ledere
Napoléon Bonaparte ; Michel Ney	Arthur Wellesley (hertugen av Wellington); Gebhard von Blücher
	Styrker
Totalt: 73 000 51 000 infanteri; 14 000 kavaleri; 8 000 artilleri og ingeniører; 250 kanoner;	Totalt: 118 000 ; Britisk-allierte: 68 000; Storbritannia med 25 000 britiske og 6 000 kongens tyske legion; Nederlandene 17 000; Hannover 11 000; Braunschweig 6 000; Nassau 3 000; 156 kanoner; Preussen 50 000
	Tap
Totalt: 41 000 24 000 til 26 000 drept eller såret, blant de 6 000-7 000 tatt til fange; 15 000 forsvunnet;	Totalt: 24 000 ; Britisk-allierte: 17 000 3 500 døde; 10 200 såret; 3 300 forsvunnet; Preussen: 7 000 1 200 døde; 4 400 såret; 1 400 forsvunnet;
	Slaget ved Waterloo (Belgia)

Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.

Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.

Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.

Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.

Bakgrunn

Napoleons tilbakekomst

Den 13. mars 1815, seks dager før Napoléon nådde Paris fra eksil på Elba, ble han av landene som deltok i Wienerkongressen erklært som lovløs.^[12] Fire dager etter mobiliserte Storbritannia, Russland, Østerrike, og Preussen arméer for å slå Napoléon.^[13] Napoléon hadde to valg; legge opp til et best mulig forsvar av Frankrike eller angripe koalisjonsstyrkene før de kunne samle seg mot hans styrker.^[14]^[15] Napoléons krigsminister, marskalk Louis Nicolas Davout anbefalte en forsvarskrig,^[14] men Napoléon valgte å angripe.^[16]

Napoléons strategi var å nedkjempe koalisjonsstyrkene sør for Brussel før de fikk forsterkninger, og derved tvinge britene tilbake til kysten og presse prøysserne ut av koalisjonen.^[16] Et britisk nederlag kunne også føre til en regimeendring i Storbritannia hvor Toryene ble kastet og en Whig-regjering tok over.^[14]^[16] Deretter kunne han snu sine styrker mot russerne og østerrikerne, med britene ute av koalisjonen ville de også miste britiske subsidier, noe Napoléon anså ville redusere krigslysten- og evnen.^[16] Et ekstra moment var de mange fransktalende sympatisørene i Nederlandene, en fransk seier kunne utløse en vennligsinnet revolusjon i Det forente kongeriket Nederlandene.^[16] De britiske troppene var også andreklasses, de fleste av veteranene fra den spanske selvstendighetskrigen hadde blitt sendt til Canada for å kjempe mot USA i 1812-krigen.^[17]

Wellingtons innledende disposisjon av styrkene var beregnet på å møte trusselen fra en omringing av koalisjonsstyrkene ved at de franske styrkene forflyttet seg gjennom Mons til sørvest av Brussel.^[18] Et slikt fransk fremstøt ville avskåret Wellington fra basen i Oostende, men plassert hans styrker nærmere Blüchers. Napoléon manipulerte Wellingtons bekymring for forsyningskjeden med falsk informasjon.^[19] I juni 1815 hadde Napoléon samlet rundt 300 tusen soldater, men bare en tredel av disse var tilgjengelig under slaget ved Waterloo. Denne styrken besto imidlertid for det meste av lojale og erfarne soldater.^[20] Han delte styrken inn i en venstre fløy under marskalk Michel Ney, en høyre fløy under marskalk Emmanuel de Grouchy og en reserve under egen kommando, med de tre styrkene så tett sammen at de kunne støtte hverandre. Styrken krysset grensene til Nederlandene ved Charleroi før soloppgang den 15. juni og forposter fra koalisjonen ble raskt overmannet. Napoléon hadde sikret seg en sentral posisjon mellom Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.

Krigen i Belgia

Utdypende artikler: Slaget ved Quatre Bras og Slaget ved Ligny

Ikke før sent på kvelden den 15. juni ble Wellington sikker på at angrepet mot Charleroi var det franske hovedangrepet. Prinsen av Oranien, med en brigade under oberst Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach møtte de første soldatene fra Neys venstre fløy og sendte ilmelding til Wellington som var på ball i Brussel. Wellington mottok beskjeden på kvelden den 15. juni.^[21] Han var overrasket over hvor fort Napoléon rykket frem, og beordret først sine styrker til å trekke vestover da han forventet det franske hovedangrepet via Mons.^[21] Den nederlandske stabssjefen, generalmajor Jean Victor de Constant Rebecque i samråd med generalmajor Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky ignorerte Wellingtons ordre og utplasserte to nederlandske brigader ved veikrysset Quatre Bras.^[21] Neys ordre på sin side var å ta Quatre Bras, så han om nødvendig kunne svinge østover og forsterke Napoléon.

Med den franske styrkens høyre fløy og en del av reserven angrep Napoléon den 16. juni den prøyssiske styrken ledet av Blücher og vant i slaget ved Ligny. Sentrum av den prøyssiske styrken ga etter ved harde franske angrep, mens de prøyssiske flankene holdt stand. I mellomtiden fant marskalk Ney at veikrysset ved Quatre Bras ble holdt av en mindre styrke, den motsto de innledende franske angrepene, men ble gradvis drevet tilbake av store mengder franske soldater. Koalisjonsstyrkene ved Quatre Bras ble forsterket og Wellington ankom. Under hans kommando ble Neys franske styrker presset tilbake, så koalisjonen holdt veikrysset tidlig på kvelden, men for sent for å sende hjelp til prøysserne. Prøyssernes nederlag i slaget ved Ligny gjorde Wellingtons stilling ved Quatre Bras uholdbar.^[22] Han trakk derfor sine styrker tilbake nordover dagen etter og opprettet en forsvarsstilling ved høydedraget ved Mont-Saint-Jean, sør for landsbyen Waterloo.^[23]

Den prøyssiske retretten etter slaget ved Ligny foregikk uforstyrret og tilsynelatende ubemerket av franskmennene.^[24] Størstedelen av den prøyssiske baktroppen holdt sine stillinger til rundt midnatt og noen enheter forflyttet seg ikke før neste morgen, og ble ignorert av franskmennene.^[24] I motsetning til hva Napoléon hadde antatt trakk de prøyssiske styrkene seg ikke tilbake mot øst, langs sine egne kommunikasjonslinjer.^[15] I stedet marsjerte de nordover, parallelt med Wellingtons marslinje, så nær at de både kunne kommunisere og støtte hverandre.^[25] Prøysserne presset frem Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps som ikke hadde blitt angrepet i slaget ved Ligny og som var i en sterk stilling sør av Wavre.^[24]

Opptakten til slaget ved Waterloo

Dagen etter, den 17. juni klokken 13, sluttet Napoléon og hans reservestyrke seg til Ney ved Quatre Bras for å angripe Wellingtons styrker, men fant stillingen forlatt. De franske styrkene fulgte etter koalisjonsstyrkene, men resultatet var kun en mindre kavaleritrefning i Genappe idet et kraftig regnskyll begynte. Før han forlot Ligny beordret Napoléon marskalk Grouchy, som kommanderte høyre flanke, å bruke 33 000 mann for å følge etter de prøyssiske styrkene og sikre seg at de ikke kunne slutte seg til Wellington. Grouchys styrke hadde imidlertid en sen start, og var usikre på hvilken retningen prøysserne hadde tatt. Grouchys ordre var uklar, og han reagerte for sent til å hindre den prøyssiske styrken å nå Wavre, hvorfra den kunne marsjere for å støtte Wellington. Mot natten den 17. juni hadde Wellingtons styrker nådd sine posisjoner rett sør av landsbyen Mont-Saint-Jean, forfulgt av den franske hovedstyrken. Blüchers armé samlet seg i og rundt Wavre, om lag 15 km øst for Mont-Saint-Jean.^[26]

Styrker

Utdypende artikkel: Styrker i felttoget ved Waterloo

Keiser Napoléon ledet de franske styrkenes angrep
Malt av: Jacques-Louis David (1748–1825)
Marskalk Michel Ney var den fremste kommandant under Napoléon
Malt av: François Gérard
Feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) kommanderte en armé bestående av britiske, nederlandske og tyske styrker.
Malt av: Thomas Lawrence (1769–1830)
Prinsen av Oranien (senere Vilhelm II av Nederland) ledet styrkene til Det forente kongeriket Nederlandene i slaget
Feltmarskalk Gebhard Leberecht von Blücher ledet den prøyssiske styrken
Kopi av ukjent artist, malt av: Ernst Gebauer (1782–1865)
Generalløytnant August von Gneisenau var Blüchers stabssjef og spilte en viktig rolle for koalisjonens seier
Malt av: George Dawe (1781-1829)

Tre styrker var involvert i slaget ved Waterloo: Napoléons Armée du Nord, en flernasjonal styrke under Wellington og en prøyssisk armé under Blücher.

Frankrike

Den franske styrken på rundt 73 000 mann bestod av 51 000 infanterister, 14 000 kavalerister og 8 000 artillerister med totalt 250 kanoner.^[27]^[28] Napoléon hadde benyttet verneplikt for å reise styrker under sitt styre, noe som delvis også ble gjort før felttoget i 1815.^[14] Mange av de franske troppene var veteraner fra tidligere felttog som mer eller mindre frivillig hadde meldt seg til tjeneste.^[16] Særlig kavaleriet var både tallrikt og godt utrustet, og inkluderte fjorten regimenter med pansret (tungt kavaleri) og syv med lette lansenér.

Wellingtons styrker

Wellington hevdet at han hadde «en beryktet armé, svært svak og dårlig utstyrt og en svært lite erfaren stab».^[29] Hans styrker besto av 68 000 mann: 50 000 infanterister, 11 000 kavalerister og 6 000 artillerister med 150 kanoner. Av disse var 25 000 britiske (inkludert et uforholdsmessig stort antall irer^[30]), med ytterligere 6 000 fra the King's German Legion (KGL). Alle soldatene i British Army var profesjonelle, men bare 7 000 hadde erfaring fra den spanske selvstendighetskrigen.^[31] I tillegg var det 17 000 nederlandske og belgiske tropper, 11 000 fra Kongeriket Hannover, 6 000 fra Hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg, og 3 000 fra Hertugdømmet Nassau.^[5]

Mange av soldatene i koalisjonsstyrkene hadde liten eller ingen erfaring.^{[note 2]}^{[note 3]} Den nederlandske hæren hadde blitt gjenopprettet i 1815, etter Napoléons nederlag. Med unntak av de britiske soldatene og noen fra Hannover og Braunschweig som hadde kjempet med den britiske hæren i Spania hadde mange av de profesjonelle soldatene i koalisjonsstyrkene tilbrakt noe tid i den franske hæren eller i styrker alliert med Frankrike under Napoléons regime.^{[note 4]} Wellington hadde også mangel på tungt kavaleri, han hadde kun syv britiske og tre nederlandske regimenter.

Hertugen av York (Storbritannias øverstkommanderende) hadde beordret mange av sine stabsoffiserer til å tjenestegjøre under Wellington, blant de sin nestkommanderende, jarlen av Uxbridge. Uxbridge ledet kavaleriet og hadde full myndighet fra Wellington til å disponere styrkene etter egen vurdering. Wellington stasjonerte videre 17 000 mann ved Halle, 13 km vestover. De ble ikke tilkalt for å delta i slaget, men var beregnet som en reserve. De besto for det meste av nederlandske tropper under prinsen av Oraniens yngre bror, Fredrik av Nederland. De ble utplassert for å sikre mot mulige franske fremstøt på flankene og som baktropp om Wellington måtte trekke seg tilbake til kysten og Antwerpen.^[32]^{[note 5]}^{[note 6]}

Den prøyssiske hæren

Den prøyssiske hæren var på denne tiden midt i en reorganisering. Ulike formasjoner fra felttogene i 1813–1814 var i ferd med å bli absorbert av de stående hærstyrker (linjen), sammen med mange militsregimenter (tysk: landwehr). Militsregimentene var for det meste uten trening og utstyr da de ankom Nederlandene. Det prøyssiske kavaleriet var i en tilsvarende situasjon.^[33] Artilleriet var også under reorganisering – kanoner og utstyr fortsatte å ankomme under og etter slaget. Bortsett fra disse manglene hadde Preussens hær en utmerket og profesjonell ledelse i sin generalstab. Offiserene i generalstaben kom fra fire skoler utviklet for dette formålet og arbeidet for et felles nivå for trening av styrkene.

Det prøyssiske generalstabsystemet sto i klar kontrast til de motstridende og vage ordrene ofte utstedt innen den franske hæren. Stabsystemet bidro til at før slaget ved Ligny var tre-fjerdedeler av den prøyssiske styrken samlet for kamp etter et varsel på 24 timer. Etter nederlaget ved Ligny var den prøyssiske styrken istand til å omorganisere seg og i løpet av 48 timer gi et avgjørende bidrag i slaget ved Waterloo.^[34] To og et halvt prøyssisk armékorps, eller om lag 50 000 mann, var engasjert ved Waterloo – to brigader under general Friedrich Wilhelm von Bülow, kommandant for IV. korps og generalløytnant Hans Ernst Karl von Zietens I. korps og deler av generalløytnant Georg Dubislav Ludwig von Pirchs II. korps.

Slagfeltet

Styrkenes tilstand ved slagets start

Flesteparten av styrkene hadde før den 18. juni gjennomført flere dagsmarsjer og slag (slaget ved Ligny og slaget ved Quatre Bras), mange var derfor både sultne og slitne (i tillegg til å være våte, det var et regnskyll kvelden den 17. juni) før slaget begynte.^[35]
De franske styrkene var stort sett erfarne soldater fra tidligere felttog med Napoléon. Den franske siden var også stort sett kun fransktalende, en fordel da det var mindre språklige misforståelser.^[15]
Den britisk-allierte styrken under Wellington var sammensatt av ulike nasjoner. Den britiske kontingenten besto av skotske, engelske og irske soldater. Det var også tyske emigrantstyrker, the King's German Legion (KGL), styrker fra Hannover og fra Det forente kongeriket Nederlandene som igjen besto av nederlendere og belgiere. Mens KGL var vel ansett var styrkene fra Hannover og det forente Nederlandene mindre trent, og Wellington hadde god grunn til å tvile på deres lojalitet.^[15]

Området ved høydedraget rett sør for landsbyen Mont-Saint-Jean (Waterloo) ga en sterk forsvarsposisjon for de britisk-allierte styrkene.^[15] Den besto av en lang bakkekam som gikk øst-vest, delt av hovedveien til Brussel (som fra sør gikk omtrent rett nord). Langs toppen av bakkekammen gikk veien til Ohain, en dyp hulvei. Nær der veien til Brussel krysset bakkekammen var en stor alm, den var omtrent i senter av Wellingtons stilling, og var hans kommandopost det meste av dagen. Wellington utplasserte sitt infanteri i en linje rett bak toppen av bakkekammen langs veien til Ohain og skjulte ved det mesteparten av sin styrke for franskmennene.^[36] Fronten av slagfeltet var relativt kort, om lag 4 kilometer. Det tillot Wellington å stille opp sine styrker i dybde (infanteri i flere rader), noe han gjorde i senter og på høyre flanke, hele veien til landsbyen Braine-l'Alleud i vest, i forventning at prøysserne kom til å forsterke hans venstre flanke i øst i løpet av dagen.^[37]

Foran bakkekammen var det tre steder som kunne befestes. Sett fra nord var det helt til høyre herregården Hougoumont med et stort hus, dekket bak trær. Nord for huset var en hulvei som gjorde det mulig å nå styrkene ved gården uten å usette seg for fiendtlig ild. Helt til venstre lå storgården Papelotte. Både Hougoumont og Papelotte var befestet og sikret derved Wellingtons flanker. Stillingen ved Papelotte kontrollerte også veien til Wavre der prøysserne lå. På vestsiden av hovedveien og foran resten av Wellingtons frontlinje var bondegården La Haye Sainte som var befestet med 400 lett infanteri fra the Kings German Legion.^[38] På motsatt side av veien var et ubrukt sandtak hvor 95th Rifle Regiment ble plassert som skarpskyttere.^[39] Stillingen ga en angriper store utfordringer. Et forsøk på å angripe Wellingtons høyre flanke krevde at den befestede stillingen ved herregården Hougoumont ble inntatt. Et angrep på hans høyre senter betød at angriperne måtte marsjere mellom i kryssild mellom styrkene ved Hougoumont og La Haye Sainte. På venstre flanke ville et angrep også bli møtt med skuddsalver fra La Haye Sainte og rifleskytterne i sandtaket. Et forsøk på å omgå venstre flanke innebar å kjempe seg frem langs gatene og hekkene i Papelotte og over ganske våte marker.^[40]

Den franske styrken samlet seg på en annen bakkekant i sør. Napoléon kunne ikke se Wellingtons stillinger og rykket fram med sine styrker langs veien mot Brussel. På høyre flanke var I. korps under Jean-Baptiste Drouet d'Erlon med 16 000 infanteri og 1 500 kavaleri pluss en kavalerireserve på 4 700 mann. På venstre flanke var II. korps under Honoré Charles Reille med 13 000 infanteri, 1 300 kavaleri og en kavalerireserve på 4 600 mann. I senter omtrent ved veien sør for vertshuset La Belle Alliance var en reserve omfattende Lobaus VI. korps med 6 000 mann, 13 000 infanteri fra keisergarden og en kavalerireserve på 2 000 mann.^[41] Til høyre for den franske baktroppen var landsbyen Plancenoit og helt til høyre skogen Bois de Paris. Napoléon ledet først slaget fra bondegården Rossomme hvorfra han kunne se hele slagfeltet, men flyttet til en stilling nær La Belle Alliance tidlig på ettermiddagen. Kommando på slagfeltet (som da stort sett var skjult fra hans stilling) ble av Napoléon delegert til marskalk Ney.^[42]

Slaget

Taktikk/forhold under slaget

De sentrale elementer i styrkene var infanteri (soldater til fots, væpnet med musketter), artilleri (munnladekanoner trukket av hester) og kavaleri (soldater til hest, bevæpnet med pistol, sabel og på fransk side lanse).
Når infanteriet ble angrepet av kavaleri grupperte det seg i karré (firkantet formasjon) og om de holdt formasjonen var de i praksis umulig å nedkjempe for kavaleristene.^[43]
Etter bruk av artilleri og kavaleri var det til sist infanteri mot infanteri, eventuelt støttet av kavaleri og artilleri, som avgjorde slaget.^[44] Hverken de angrepne eller forsvarende infanteristyrker var garantert artilleri- og kavaleristøtte, dels kunne ressursene allerede være forbrukt (kanoner tomme for ammunisjon eller kavalerister drept/skadet eller uten hester) og dels kunne forhold på slagmarken hindre bruken, som faren for å treffe egne infanterister.
Artilleriet forårsaket mest tap (døde og sårede),^[45]^[46] selv om rekkevidden var begrenset, i praksis 800 meter eller mindre.^[47] Artilleriets presisjon var dårlig, men så tett som styrkene sto forårsaket det betydelige tap og la et stort psykologisk press på soldatene.^[46]
En felles påkjenning (i tillegg til drepte og sårede) for de fleste av troppene fra de tre styrkene (franske, britisk-allierte og prøyssiske) under slaget var støyen og røyken fra geværene og kanonene.^[35]

Forberedelser

Wellington sto opp mellom klokken 2 og 3 natt til 18. juni og skrev brev til daggry. Han hadde tidligere skrevet til Blücher og bekreftet at han ville kjempe ved Mont-Saint-Jean hvis Blücher kunne støtte han med minst ett korps, ellers ville han trekke seg tilbake mot Brussel. Ved et krigsråd sent på kvelden før hadde Blüchers stabssjef August von Gneisenau uttrykt mistro til Wellingtons strategi, men Blücher overtalte ham til å støtte Wellingtons armé. Om morgenen fikk Wellington en melding fra Blücher hvor han lovte å støtte med tre korps.^[48]

Fra klokken 6 var Wellington ute og overså utplasseringen av styrkene. Ved Wavre var IV. korps under Bülow utpekt for å lede marsjen til Waterloo. Korpset hadde ikke deltatt i slaget ved Ligny to dager før og var uthvilte og i god forfatning. Korpset var plassert lengst unna Waterloo og beveget seg langsomt. Veiene var dårlige etter nattens regn og Bülows soldater måtte passere de overfylte gatene i Wavre med 88 kanoner. Forholdene ble ikke bedre da en brann brøt ut i Wavre og blokkerte flere gater langs Bülows marsjrute. Resultatet var at siste del av korpset avmarsjerte klokken 10:00, seks timer etter fortroppen. Bülows soldater ble fulgt av I. korps, deretter av II. korps.^[49]

Napoléon spiste frokost på bondegården Le Caillou hvor han hadde overnattet, hans stabssjef marskalk Jean-de-Dieu Soult foreslo at marskalk Emmanuel Grouchys styrker skulle beordres tilbake for å slutte seg til hovedstyrken, men Napoléon avfeide forslaget: «Bare fordi dere alle har blitt slått av Wellington tror dere at han er en god general. Jeg sier at Wellington er en dårlig general, engelskmennene er dårlige soldater og denne saken er ikke mer enn å spise frokost.»^[50] Napoléons overraskende nedlatende kommentar bør sees i forhold til hans maksime at «i krig er moral alt» og at å anerkjenne fienden alltid er feil og vil reduserer egne styrkers moral. Napoléon hadde hatt tilsvarende moralprekener før andre slag og denne morgenen hadde han en stabssjef som var pessimistisk og nervøs. Han møtte også innvendinger fra flere av sine erfarne generaler.^[51] Han fikk også overbrakt rykter fra broren Jérôme Bonaparte om en samtale mellom to britiske offiserer hvor det ble nevnt at prøyssiske styrker var på marsj fra Wavre.^[52] Napoléon erklærte at prøysserne minst ville trenge to dager på å komme seg og ville bli tatt hånd om av Grouchys styrker.^[53] Bortsett fra ryktene var det ingen av kommandantene ved møtet som hadde informasjon om hvor nær de prøyssiske styrkene var, eller mistenkte at Blücher hadde planlagt å blande seg inn i slaget.^[54]

I stedet for å angripe om morgenen utsatte Napoléon angrepet på grunn av de gjennomvåte jordene som sinket kavaleri og særlig artilleri.^[55] Mange av hans tropper hadde slått leir godt sør for vertshuset La Belle Alliance og brukte også tid på å komme i posisjon. Klokken 10:00 svarte han på en melding han hadde mottatt seks timer tidligere fra Grouchy og ba ham «marsjere mot Wavre (nord for Grouchy) for å nærme seg hovedstyrken» (vest for Grouchy) og så «presse foran seg» prøysserne for å ankomme Waterloo «så snart som mulig».^[56]

Klokken 11:00 utstedte Napoléon ordre for slaget: General Honoré Reilles korps til venstre og general Jean-Baptiste Drouet d'Erlons korps til høyre skulle angripe landsbyen Mont-Saint-Jean. Denne ordren antok at Wellingtons stillinger var i landsbyen, i stedet for den mer fremskutte posisjonen på bakkekanten.^[57] For å legge til rette for dette, skulle general Jérôme Bonapartes divisjon foreta et innledende angrep på Hougoumont som Napoléon forventet ville dra inn Wellingtons reserver.^[58] Artilleri fra I. II. og VI. korps skulle så åpne ild mot Wellingtons styrker som et stort samlet batteri (fransk: grande batterie) fra om lag klokken 13:00.^[15] D'Erlons korps skulle deretter angripe Wellingtons venstre flanke, bryte gjennom og rulle opp linjen fra øst mot vest. I sine memoarer skrev Napoléon at hans hensikt var å avskjære Wellingtons styrker fra de prøyssiske og presse dem tilbake mot havet.^[59]

Første fase: Angrepet på Hougoumont

Nøyaktig når slaget brøt ut er usikkert.^[60] Wellington noterte i sine meldinger at «omkring klokken ti utførte Napoléon et voldsomt angrep på vår stilling ved Hougoumont».^[61] Andre kilder oppgir at angrepet begynte rundt klokken 11:30.^{[note 7]} Huset og det nærmeste området ble forsvart av fire lette kompanier av britiske Foot Guards mens skogen og parken ble forsvart av jegere fra Hannover og 1./2.^{[note 8]} Nassau.^[62] Det innledende angrepet fra generalmajor Pierre François Bauduins brigade ryddet skogen og parken, men ble drevet tilbake av britisk artilleribeskytning og kostet Bauduin livet.^[63] Mens de britiske kanonene var opptatt med en artilleriduell med fransk artilleri, klarte et nytt angrep fra generalmajor Jean-Louis Soyes brigade og restene av Bauduins brigade å nå den nordlige porten til huset. Sekondløytnant Legros slo inn porten med en øks og noen franske tropper lyktes å trenge inn i gårdsrommet.^[64] 2nd Coldstream Guards og 2./3. Foot Guards kom til unnsetning. Det ble en forferdelig nærkamp og de britiske soldatene klarte å lukke porten for de franske soldatene. De gjenværende franske soldatene i gårdsrommet ble alle drept; kun en ung gutt som var trommeslager ble spart.

Kampene fortsatte hele ettermiddagen, gården ble omringet av lett fransk infanteri som også angrep troppene bak Hougoumont. Wellingtons styrker forsvarte huset og hulveien som gikk nordover, det som fra fransk side var tenkt som en mindre aksjon ble etter hvert «et slag i slaget».^[63] Napoléon beordret etter hvert et artilleribombardement av huset for å sette det i brann.^{[note 9]} Det endte med at alt ble ødelagt, bortsett fra kapellet. Du Plats brigade fra the King's German Legion ble sendt frem for å forsvare hulveien, noe de måtte gjøre uten støtte fra høyere offiserer. De ble til sist avløst av 71st Foot (et britisk infanteriregiment). Generalmajor Frederick Adams 3rd (Light) Brigade ble videre forsterket av oberst Hugh Halketts 3rd Hanoverian Brigade og slo tilbake videre angrep fra infanteri og kavaleri fra Reilles styrker. De britisk-allierte styrkene ved Hougoumont holdt ut inntil slaget var over.

«Jeg hadde besatt stillingen med en avdeling fra general Byngs brigade med Guards, som var i posisjon bak og den var for en stund under kommando av oberstløytnant MacDonald og deretter under oberst Home og jeg er glad for å legge til at den ble holdt, gjennom hele dagen, med tapperhet av disse modige troppene, på tross av de gjentatte forsøkene fra store fiendestyrker på å erobre den.», Wellington^[65]

Kampene ved Hougoumont var i utgangspunktet et avledende angrep for å trekke inn Wellingtons reserver, men utviklet seg til en kamp som varte hele dagen og dro inn franske reserver.^[66] Det er grunn til å tro at både Napoleon og Wellington anså Hougoumont som en nøkkel for å vinne slaget. Hougoumont var en del av det området av slagfeltet som Napoleon kunne se,^[67] og han fortsatte å sende tropper til det og dets omgivelser (33 bataljoner, totalt 14 000 soldater). Selv om huset aldri inneholdt store styrker, satte Wellington inn 21 bataljoner (12 000 soldater) for å holde hulveien åpen for etterforsyning av friske tropper og ammunisjon til bygningene. Han flyttet flere artilleribatterier fra det hardt pressede senter for å støtte Hougoumont,^[68] og uttalte etterpå at «utgangen av slaget ble endret ved lukkingen av portene ved Hougoumont».^[69]

Andre fase: Første franske infanteriangrep

De 80 kanonene i Napoléons «stort batteri»^{[note 10]} åpnet ild i senter av slagfeltet klokken 11:50. Det franske artilleriet var plassert for langt tilbake til å kunne sikte presist og de eneste troppene de kunne se var tiraljører (engelsk: skirmishers) fra regimentene under kommando av generalmajorene James Kempt, Denis Pack og generaløytnant Hendrik George de Perponcher Sedlnitskys 2. nederlandske divisjon (de andre styrkene sto eller lå i ly bak åskammen).^[70]^{[note 11]} Det franske bombardementet forårsaket likevel store skader. Selv om noen prosjektiler forsvant i den regnvåte bakken, traff de fleste målet på motsatt side av bakkekammen. Bombardementet tvang kavaleriet i the Union Brigade (i tredje linje) til å forflytte seg til venstre, tilsvarende gjorde kavaleribrigaden the Scots Greys, for å redusere tapsraten.^[71]

Om lag klokken 13:00 så Napoléons styrker de første kolonnene med prøyssere ved landsbyen Lasne-Chapelle-Saint-Lambert, seks til åtte kilometer (tre timers marsj for en armé) unna på den høyre flanken.^[72]^[73] Napoléon lot sende en melding til marskalk Grouchy for å få han til å forflytte sine styrker mot Mont-Saint-Jean (Waterloo) og angripe de prøyssiske styrkene.^[74] Marskalk Grouchy hadde fulgt Napoléons tidligere ordre om å forfølge de prøyssiske styrkene mot Wavre, og han var for langt vekk til å nå frem i tide. Han fikk heller ikke brevet med ordren før om lag klokken 17.^[73] Grouchy ble rådet av sin underordnede, general Étienne Maurice Gérard om å «marsjere mot lyden av kanonene», men Grouchy holdt fast ved sine ordre og angrep baktroppen til det prøyssiske III. korps, ledet av generalløytnant Johann Adolf von Thielmann, i hva som ble slaget ved Wavre.^[73]

Kort etter klokken 13:00 begynte det franske I. korps' angrep mot de britisk-allierte styrkenes senter.^[15]^[75] General d'Erlon, såvel som marskalk Ney, hadde kjempet mot Wellington i Spania og var kjent med hans taktikk med massive salver fra musketter på kort hold. I stedet for de vanlige franske kolonnene med ni soldater i bredden rykket hver divisjon frem med bataljonene på linje.^[76]^{[note 12]} Dette lot dem konsentrere ildgiving, men gjorde det vanskeligere å manøvrere og flytte seg raskt.^[77]

I begynnelsen av angrepet var den franske angrepsformasjonen effektiv. Divisjonen på venstre flanke, under general François-Xavier Donzelot, rykket frem mot La Haye Sainte. Mens en fransk bataljon angrep forsvarerne i front spredte de andre bataljonene seg ut til hver side og med støtte av flere skvadroner med kyrassérer klarte de å isolere gården. The King's German Legion forsvarte gården standhaftig. Hver gang de franske angriperne forsøkte å komme over murene klarte de undertallige tyskerne å holde dem unna. Prinsen av Oranien så at La Haye Sainte hadde blitt isolert og forsøkte å forsterke forsvarerne med å sende frem Lünebergbataljonen fra Hannover. Franske kyrassérer som hadde skjult seg, angrep og nedkjempet raskt styrken. De red så forbi La Haye Sainte, nesten til kanten av åskammen, hvor de dekket general d'Erlons venstre flanke mens han angrep.^[78]

Om lag klokken 13:30 begynte general d'Erlon å sende frem sine tre divisjoner, rundt 14 000 mann, langs en front på 1 000 meter mot Wellingtons venstre flanke. De møtte den nederlandske 1. Brigade van Bylandt tilhørende 2. nederlandske divisjon med 6 000 mann, flankert av de britiske brigadene til generalmajorene Kempt og Pack. Den andre linjen til de britisk-allierte styrkene besto av britiske og hannoveranske tropper under generalløytnant Thomas Picton. Pictons soldater lå ned på bakken på baksiden av åsryggen. I tillegg hadde brigaden Bijlandt utplassert tiraljører ved hulveien og i forkant av åsryggen. Resten av brigaden lå ned rett bak veien.^{[note 13]} ^{[note 14]}

Den franske fremrykkingen jaget inn de britisk-allierte tiraljørene og nådde hulveien. Da de kom dit reiste generalmajor Packs menn seg, grupperte seg i formasjon på fire linjer, rykket frem og åpnet ild. De franske styrkene forventet motstand. De hadde rykket frem tilnærmet på linje, de returnerte ilden og presset de britiske troppene. Selv om angrepet stanset opp i sentrum begynte den britisk-allierte linjen foran d'Erlons høyre fløy å svikte. Til venstre for brigaden hvor den 7. nederlandske militsen sto ble «noen få rekker skutt ned og det ble følgelig en åpning i linjen.»^[79] Bataljonen hadde ingen reserver og kunne ikke lukke åpningen.^{[note 15]} General d'Erlons styrker presset seg gjennom dette gapet i den britisk-allierte forsvarslinjen og de gjenværende bataljonene i brigaden Bylandt (8. nederlandske militsbataljon og 7. belgiske linjebataljon) ble tvunget til å trekke seg tilbake til formasjonen til 5. nederlandske militsbataljon, som var i reserve mellom generalløytnant Pictons tropper om lag 100 skritt bak. De ble der omgruppert under kommando av oberst Pieter Hendrik van Zuylen van Nijevelt.^{[note 16]}^{[note 17]} Rett etter beordret prinsen av Oranien et motangrep.

Generalløytnant Picton ble drept og generalmajor Willem Frederik van Bylandt ble såret og evakuert fra slagfeltet. Han overførte derfor kommandoen til oberstløytnant De Jongh.^{[note 18]} De franske styrkene presset de britisk-allierte styrkene tilbake langs hulveien, og den britiske forsvarslinjen var i oppløsning. Rundt klokken 14 så franskmennene under Napoléon til å kunne vinne slaget.^[80]

Det tunge britiske kavaleriets angrep

«Våre kavalerioffiserer synes å ha lagt seg til en vane om å galoppere mot alt. De vurderer aldri situasjonen, tenker aldri på å manøvrere foran fienden og holder aldri igjen eller har en reserve.», Wellington^[81]

I denne kritiske situasjonen beordret generalmajor Henry Paget (hertugen av Uxbridge) sine to brigader med tungt kavaleri - som hadde gruppert seg usett for franskmennene bak åskammen - å angripe for å støtte det hardt pressede britisk-allierte infanteriet. Den 1. kavaleribrigaden, kjent som the Household Brigade, under kommando av generalmajor Lord Edward Somerset, besto av garderegimenter: 1. og 2. regiment Life Guards, Royal Horse Guards og 1st King's Dragoon Guards. Den andre kavaleribrigaden under kommando av generalmajor William Ponsonby, besto av The Royal Dragoons, Royal Scots Greys og den irske 6. (Inniskilling) Dragoons, alle tre regimenter med tunge dragoner.^[82]^[83]

Mer enn 20 år med krig på det europeiske kontinentet hadde gått hardt utover mengden egnede tunge hester. De britiske styrkene hadde derimot ikke vært i krig på lenge og hadde gjennomgående bedre hester enn franskmennene. Regimentet The Scots Greys hadde for eksempel ikke vært i krig siden 1795.^[84] De britiske kavaleristene hadde fått utmerket trening i bruk av sverd på hest, men manglet franskmennenes erfaring med manøvrering i store formasjoner og hadde liten praktisk krigserfaring.^[81] Ifølge Wellington hadde de begrenset med både taktiske kunnskaper og sunn fornuft.^[81]

De to kavaleribrigadene hadde en samlet styrke på rundt 2 000 mann (2 651 offisiell styrke). Angrepet ble ledet av Uxbridge, kun et mindre antall skvadroner ble holdt i reserve.^{[note 19]} Det er bevis for at hertugen av Uxbridge om morgenen før slaget ga en ordre til alle brigadekommandantene om å sette inn sine styrker på eget initiativ, da direkte ordre fra han muligens ikke kom frem, og til å «støtte forflytninger i fronten».^[85] Det synes som Uxbridge forventet at brigadene til generalmajorene John Ormsby Vandeleur, Hussey Vivian og det nederlandske kavaleriet kom til å støtte det britiske tunge kavaleriet. Uxbridge beklaget senere at han selv ledet angrepet, da han i stedet skulle ha organisert en passende reserve.^[86]^[87]

The Household Brigade passerte åskammen og angrep nedover skråningen. Kyrassérene som forsvarte general d'Erlon's venstre flanke var fremdeles spredt og ble presset over hulveien og jaget på flukt.^[88] Hulveien virket som en felle og førte det flyktende franske kavaleriet mot egne styrkers høyre fløy. Noen av kyrassérene fant seg trengt inne av de bratte sidene av hulveien, med en forvirret masse av eget infanteri i front, beskutt av 95th Rifles fra nordsiden av hulveien og presset av generalmajor Somersets tunge kavaleri bakfra.^[89] Det uventede ved å kjempe mot pansrede fiender imponerte de britiske kavaleristene, noe som ble nedtegnet av kommandanten for the Household Brigade.^[90]

I fortsettelsen av angrepet slo skvadronene til the Household Brigade så brigadegeneral Aulards 2. brigade. På tross av forsøk på å kalle de engelske kavaleristene tilbake fortsatte de forbi bondegården La Haye Sainte.^[87] Nederst i åssiden møtte de - med sprengte hester - brigadegeneral Schmitzs 1. brigade gruppert i karré (militær formasjon hvor styrken danner en firkant).^[91]

Til venstre for dem red the Union Brigade gjennom de franske infanteristenes linjer. Fra senter og mot venstre flanke nedkjempet the Royal Dragoons brigaden til brigadegeneral Bourgeois og erobret fanen til 105. Régiment de Ligne. Det irske regimentet The Inniskillings jaget den andre brigaden i generalløytnant Joachim Jérôme Quiot du Passages 1. divisjon, og the Scots Greys angrep det fremste franske regimentet, 45. Régiment de Ligne, mens det holdt på å omgruppere seg etter å ha passert hulveien og brutt gjennom hekken under forfølgelsen av det britiske infanteriet. The Greys erobret fanen til 45.^[92] og overmannet brigadegeneral Greniers brigade.^[93] Dette var de eneste fanene erobret fra franskmennene under slaget.^[93] På Wellingtons ytre venstre flanke hadde 4. divisjon under divisjonsgeneral (fransk: général de division) Pierre François Joseph Durutte hatt tid til å gruppere seg i karré og motstå angrep fra grupper av the Scots Greys.

Offiserene i kavaleriregimentene the Royals og Inniskillings fant det like vanskelig som sine kolleger i the Household Cavalry å holde troppene tilbake. Etter å ha tatt tap og under omgruppering var the Scots Greys og resten av the Union Brigade foran den franske hovedlinjen.^[94] Hestene var sprengt og styrken var i uorden, uten begrep om hva deres neste felles mål var. Noen angrep nærliggende kanonbatterier tilhørende «stort batteri».^[95] Selv om kavaleristene i the Greys hverken hadde tiden eller midlene til å ødelegge kanonene eller fjerne dem, satte de mange av dem ut av spill ved at kanonmannskapene ble drept eller rømte slagmarken.^[96] Napoléon beordret raskt et motangrep fra Farine og Travers kyrassérbrigader og Jaquinots to regiment Chevau-léger (lett og medium kavaleri) tilhørende I. korps lette kavaleridivisjon. Uorganisert og virrende rundt i bunnen av skråningen mellom herregården Hougoumont og vertshuset La Belle Alliance ble the Scots Greys og resten av det tunge britiske kavaleriet overrasket av motangrepet til divisjonsgeneral Jean-Baptiste Milhauds kyrassérer, støttet av lansenérer fra Jaquinots kavaleridivisjon.^[97]

Mens generalmajor Ponsonby forsøkte å samle sine kavalerister mot angrepet fra de franske kyrassérene ble han angrepet av divisjonsgeneral Jaquinots lansenérer og tatt til fange. En gruppe kavalerister fra the Scots Greys forsøkte å frigjøre han, men lansenéren som hadde tatt han til fange drepte Ponsonby og deretter tre av the Scots Greys som hadde forsøkt å redde sin brigadekommandant.^[94] På det tidspunktet Ponsonby døde hadde overtaket skiftet til franskmennene. Divisjonsgeneralene Milhauds og Jaquinots kavalerister jaget the Union Brigade fra sletten. Resultatet var svært store tap for det britiske kavaleriet.^[98]^[99] Et motangrep av britiske lette dragoner under generalmajor Vandeleur og nederlandsk-belgiske lette dragoner og husarer under generalmajor Ghigny på venstre flanke og nederlandsk-belgiske karabinerer under generalmajor Trip i senter slo tilbake det franske kavaleriet.^[100]

Alle tapstall for kavaleribrigadene etter angrepet er anslag, siden tapstall bare ble registrert etter dagen var omme og er for hele slaget.^[101]^{[note 20]} Noen historikere, blant de Barbero,^[102] tror at de offisielle listene tenderer til å overdrive antallet kavalerister som var tilstede i skvadronene på slagmarken og at tapene proporsjonalt derfor er enda høyere enn hva de offisielle tallene viser.^{[note 21]} The Union Brigade tapte mange av både offiserer og menige (inkludert øverstkommanderende, generalmajor William Ponsonby og oberst Hamilton fra the Scots Greys). Store tap hadde også the 2nd Life Guards og the King's Dragoon Guards of the Household Brigade (med oberst Fuller, kommandant for the King's DG blant de drepte). Brigadene the 1st Life Guards, helt på høyre fløy av angrepet og the Blues, som dannet en reserve, hadde holdt sammen og hadde derved langt lavere tapstall.^[103]^{[note 22]} De offisielle oversiktene for begge brigader ble oppgitt til 2 651 mens Barbero og andre anslår det reelle tallet til å være rundt 2 000^[102]^{[note 23]} og de offisielle registrerte tapene for de to tunge kavaleribrigadene under slaget var 1 205 mann og 1 303 hester.^[101]^{[note 24]}

Noen historikere, som Chandler og Weller, hevder at det tunge britiske kavaleriet ble ødelagt som en funksjonsdyktig styrke etter deres første, storslåtte angrep. Barbero konstaterer at the Scots Grey praktisk talt ble utradert og at de to andre regimentene i the Union Brigade hadde tilsvarende tap.^[104] Andre historikere, som Clark-Kennedy og Wood, siterer britiske øyenvitner hvor det fortelles om fortsatt innsats fra det tunge kavaleriet. De gikk flere ganger til motangrep mot fransk kavaleri (begge brigader),^[105]^[106]^[107]^[108] stoppet et kombinert kavaleri og infanteriangrep (kun Household Brigade),^[109]^[110]^[111]^[112] ble brukt til å styrke moralen til nærliggende enheter under krisesituasjoner og dekket hull i den britisk-allierte linjen forårsaket av store tap hos infanteriformasjoner (begge brigader).^[113]^[114]^[115]^[116]^[117] Denne tjenesten ble utført til en høy pris, da nærkamp med fransk kavaleri, karabinskudd, skudd fra infanteristenes musketter og dødligst av alt - artilleriild - stadig reduserte antallet «effektive kavalerister» (engelsk: effective) i de to brigadene.^{[note 25]} Rundt klokken 18 kunne hele Union Brigade bare stille tre skvadroner, på tross av det gikk disse til motangrep mot fransk kavaleri og tapte halve styrken i kampen.^[106] Ved slutten av slaget kunne de to brigadene tilsammen stille en skvadron.^[118]^[106]^[119]^[116]

Det franske angrepet under general d'Erlons I. korps hadde involvert 14 000 mann, men ble drevet tilbake med et samlet tap på 3 000 mann,^[120] inkludert over 2 000 mann tatt til fange.^[121] I tillegg til tapet av soldater førte det mislykkede angrepet til tap av tid, mange enheter var splittet og klokken ble om lag 16 før d'Erlons I. korps var reorganisert. Elementer av de prøyssiske styrkene var da iferd med å ankomme slagfeltet på franskmennenes høyre flanke, men Napoléon hadde allerede beordret divisjonsgeneral Georges Moutons (greven av Lobau) VI. korps å forflytte seg for å holde de tilbake før d'Erlons angrep begynte.

Tredje fase: Det franske kavaleriangrepet

Litt før klokken 16:00 merket marskalk Ney seg et tegn på tilbaketrekning fra senter av de britisk-allierte styrkene. Han feiltolket evakueringen av skadede, trodde det var en begynnende retrett, og forsøkte å utnytte det. Etter nederlaget til d'Erlons I. korps hadde han få infanterireserver igjen, det meste av infanteriet hadde enten blitt satt inn i det nytteløse angrepet mot Hougoumont eller i forsvaret av den franske høyre flanken. Ney forsøkte derfor å slå de britisk-alliertes senter med kun kavaleri.^[122] I første angrepsbølge ble divisjonsgeneral Édouard Jean Baptiste Milhauds reserve kavalerikorps med kyrassérer og divisjonsgeneral Charles Lefebvre-Desnouettes' lette kavaleridivisjon fra keisergarden, med totalt rundt 4 800 mann satt inn. Da denne angrepsbølgen ble slått tilbake ble divisjonsgeneral François Étienne de Kellermanns tunge kavalerikorps og divisjonsgeneral Claude Étienne Guyots tunge kavaleri tilhørende keisergarden satt inn, totalt rundt 9 000 mann i 67 skvadroner.^[123]

Wellingtons infanteri reagerte på kavaleriangrepet med å danne karré.^{[note 26]} Wellington beordret sine artillerister til å søke dekning inne i karréen ved angrep fra kavaleri, for å returnere til kanonene og fortsette ildgiving ved det fiendtlige kavaleriets retrett.^[124]^[125] Øyenvitner til det britiske infanteriet registrerte så mange som 12 kavaleriangrep, selv om dette sannsynligvis inkluderer påfølgende angrepsbølger av samme angrep, totalt antall angrep var utvilsomt færre. General Kellermann som innså det meningsløse i angrepene forsøkte å holde elitebrigaden med karabinerere i reseve, men marskalk Ney insisterte på at de skulle delta.^[126]

Denne typen samlede kavaleriangrep bygget nesten utelukkende på den psykologiske sjokkeffekten på motstanderen.^[127] Støtte av nærliggende artilleri kunne rive opp karréer så kavaleriet kunne trenge inn og bekjempe infanteristene, men i slaget ved Waterloo var samordning mellom fransk kavaleri og artilleri ikke særlig bra. Det franske artilleriet kom ikke nær nok, i store nok mengder, til å ha en avgjørende virkning.^[128] De franske kavaleriangrepene ble gjentatte ganger avvist av britisk infanteri i karré, av britisk artilleribeskytning mens det franske kavaleriet trakk seg tilbake for å omgruppere seg og av motangrep fra Wellingtons lette kavaleriregimenter, den nederlandske tunge kavaleribrigaden og den gjenværende styrken fra the Household Cavalry.

Minst en britisk artillerioffiser lot vær å følge Wellingtons ordre om å søke dekning i nærmeste karré under de franske kavaleriangrepene. Kaptein Cavalié Mercer som kommanderte 'G' Troop, Royal Horse Artillery, anså troppene fra Braunschweig som var utplassert på hver side av hans kanoner som så nervøse at han holdt sitt batteri med seks 9-punds kanoner i virksomhet under hele kavaleriangrepet, og med stor effekt:^{[note 27]}

«Jeg lot dem rykke frem uskadd inntil fronten av kolonnen var mellom femti eller seksti yard (om lag 45-55 meter) unna, og ga så ordren om ild. Effekten var fryktelig. Nesten hele fortroppen falt med en gang, og kanonkulen (salvene var en blandet kardesk med muskettkuler kombinert med en større, massiv jernkule), som trengte inn i kolonnen skapte forvirring langs sin bane ... avfyringen av alle kanonene ble etterfulgt av en nedmeiing av menn og hester lik den som gress for en ljå.», kaptein Cavalié Mercer, Royal Horse Artillery^[129]

Av ukjente grunner ble det ikke gjort noe forsøk fra de franske kavaleristene for å uskadeliggjøre kanonene ved å spikre fenghullet mens de var inne i de britisk-allierte linjene. I samsvar med Wellingtons ordre var artilleristene derfor istand til å returnere til kanonene og skyte på det franske kavaleriet mens de trakk seg tilbake etter hvert angrep. Etter en rekke angrep på åsryggen ved Mont-Saint-Jean trakk de franske kavaleristene seg tilbake, med store tap og uten å ha oppnådd noe gjennombrudd. ^{[note 28]} Tapstall for de franske kavaleristene er vanskelig å anslå. Ledende offiserer, særlig generalene, hadde store tap. Fire divisjonskommandanter ble såret, ni brigadegeneraler ble såret, og en drept. Det var et klart tegn på deres mot og vane med å lede fra fronten.^[126] Den franske historikeren Henry Houssaye oppgir at Grenadiers à Cheval besto av 796 mann den 15. juni, men bare 462 den 19. juni, mens Régiment de l'Impératrice Dragons mistet 416 av 816 over samme periode.^[130] Divisjonsgeneral Guyots tunge kavaleridivisjon mistet 47 % av sin opprinnelige styrke.

Det ble etter hvert klart, selv for Ney, at kavaleri alene oppnådde lite. I seneste laget organiserte han et samlet angrep, med divisjonsgeneral Bachelus divisjon og oberst Tissots regiment (fra divisjonsgeneral Foys divisjon, fra Reilles II. korps, om lag 6 500 infanterister) pluss de franske kavalerister som fremdeles var istand til å kjempe. Dette angrepet gikk langs mye av den samme veien som de foregående angrepene av tungt kavaleri.^[131] Det kombinerte franske angrepet ble stoppet ved et motangrep av kavaleri fra the Household Brigade ledet av Uxbridge. Det britiske kavaleriet klarte imidlertid ikke å slå det franske infanteriet og måtte trekke seg tilbake etter tap fra infanteristenes muskettild.^[132]

Uxbridge rapporterte at han forsøkte å lede nederlandske karabinerer under generalmajor Albert Dominicus Trip van Zoudtlandt til å gjenoppta angrepet og at de nektet å følge han. Andre medlemmer av den britiske kavaleristaben kommenterte også denne hendelsen.^[133] Det er imidlertid ingen støtte for dette i nederlandske eller belgiske kilder.^{[note 29]} I mellomtiden ble Bachelus og Tissots infanterister og deres kavaleristøtte hardt rammet av artilleribeskytning og muskettild fra generalmajor Adams infanterbrigade og de franske angriperne trakk seg etter hvert tilbake.^[131] Selv om det franske kavaleriet påførte Wellingtons senter få direkte tap, så var tapene fra fransk artilleri store. Wellingtons kavaleri, bortsett fra generalmajorene John Vandeleurs og Hussey Vivians brigader helt på venstre flanke, hadde alle blitt satt inn i slaget, og hadde tatt store tap. Situasjonen virket så desperat at the Cumberland Hussars, det eneste kavaleriregimentet fra Hannover som deltok, rømte fra slagmarken og spredte panikk helt til Brussel.^[134]^{[note 30]}

Fjerde fase: Erobringen av La Haye Sainte

Omtrent samtidig med Neys kombinerte infanteri- og kavaleriangrep på senter og høyre del av Wellingtons linje ble elementer av d'Erlons I. korps samlet, ledet av 13. Régiment de Légère, og gjorde et fornyet angrep på La Haye Sainte. Angrepet lyktes, delvis fordi the King's German Legion gikk tom for ammunisjon. De modige tyske soldatene hadde holdt senter av slagmarken nesten hele dagen og hindret den franske fremrykkingen.^[135]^[136] Marskalk Ney flyttet deretter beredent artilleri (ridende artilleri) opp mot Wellingtons senter og begynte å skyte mot infanteristenes karréer på nært hold med kardesk.^[122] Regimentene 30th og 73rd hadde så store tap at de måtte trekke sammen for å danne en brukbar karré.^[137]

«Erobringen av La Haye Sainte av franskmennene var en meget farlig hendelse. Det åpnet selve senter i den britisk-allierte styrken, og plasserte fienden på en avstand av 60 yards (55 meter) av det senteret. Franskmennene kastet ikke bort noe tid med å dra fordel av dette, de presset frem infanteri støttet av kanoner, som lot de holde en svært destruktiv ildgiving på Altens venstre og Kempts høyre ...», kaptein James Shaw, 43rd Foot, stabssjef 3. divisjon^[138]

Hva Napoléon trengte for å fortsette angrepet hadde skjedd.^[139] Marskalk Ney var nær å bryte gjennom senter av de britisk-allierte styrkene.^[138]

Sammen med artilleriilden ble de britisk-allierte styrkene også beskutt av franske tiraljører fra La Haye Sainte. Situasjonen var så kritisk at fanene til 33rd regiment og Halketts brigader ble sendt til bakre linjer for å sikre de, beskrevet av historikeren Alessandro Barbero som, «... et tiltak som savnet sidestykke.».^[140] Generalløytnant Carl von Alten beordret en enkelt bataljon fra King's German Legion å gjenerobre La Haye Sainte. Bataljonen under oberst Ompteda klarte å jage vekk noen franske tiraljører, men ble så angrepet av franske kyrassérer i flanken. Ompteda ble drept og bataljonen nedkjempet.^[139] Et nederlandsk-belgisk kavaleriregiment som ble beordret til å angripe flyktet i stedet fra slagfeltet, beskutt av sitt eget infanteri. Generalmajor Merlens 3. Brigade Lichte Cavalerie angrep det franske artilleriet som hadde tatt stilling nær La Haye Sainte, men ble nedkjempet. Den nederlandske kavaleridivisjonen, Wellingtons siste kavalerireserve bak det britisk-allierte senter hadde tapt halvparten av sin styrke. På tross av sine tap var det franske kavaleriet fremdeles en trussel og tvang det britisk-allierte infanteriet til å holde seg i karré. Stadig mer fransk artilleri ble brakt fremover.^[141]

Et fransk artilleribatteri rykket frem til rundt 300 yards (om lag 270 meter) fra der 1./1. Nassau sto i karré og beskytningen ga store tap. Et annet fransk batteri rykket frem til flanken av kaptein Mercers batteri, skjøt ned hestene og presset Mercer og hans artillerister tilbake, han mintes senere, «Hastigheten og presisjonen på denne ildgivingen var ganske skremmende. Nesten hvert skudd rammet og jeg forventet at vi alle ville bli utslettet. ... Saltaskene ble i mange tilfelle revet fra hestenes rygg ... En granat jeg så eksploderte under de to fineste trekkhestene i troppen og ned gikk dem.»^[141]

Franske tiraljører besatte dominerende stillinger, spesielt på en kolle som lå høyere enn regimentet the 27th Foot. Ute av stand til å bryte karréformasjonen grunnet det franske kavaleriet hadde regimentet ingen mulighet for å angripe og måtte utstå beskytningen. Ildgivingen påførte regimentet store tap og the Inniskillings mistet to-tredjedeler av styrken i løpet av tre til fire timer.^[142]

I denne perioden av slaget ble mange av Wellingtons generaler og rådgivere drept eller såret, blant de generalmajor Somerset, oberstløytnant Gordon, oberst de Lancey, generalløytnant Alten og generalmajor Cooke.^[143] Situasjonen var kritisk og Wellington, innestengt i en karré og uvitende om hendelsene utenfor den, var desperat for de prøyssiske styrkenes ankomst og støtte.

Ankomst av IV. prøyssiske korps: Plancenoit

«Natten eller prøysserne må komme.», Wellington^[144]

General Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps var den første prøyssiske styrken som ankom den franske høyre flanken, han rettet styrken mot Plancenoit for å benytte den som et springbrett mot de bakre franske stillingene. Feltmarskalk Blücher ønsket å sikre sin høyre flanke ved at styrken trengte frem gjennom skogen Bois de Paris.^[145] Blücher og Wellington hadde utvekslet meldinger siden klokken 10:00 og hadde avtalt fremstøtet mot Frichermont dersom Wellingtons senter var under angrep.^[146]^[147]

Omtrent på denne tiden, mens det franske kavaleriangrepet pågikk for full styrke ble 15. brigade fra IV. korps sendt for å få kontakt med styrkene fra Nassau på Wellingtons venstre flanke, i området Frichermont-La Haie, brigadens beredne artilleri og ekstra artilleri var utplassert på dets venstre flanke for støtte.^[148] Napoléon sendte divisjonsgeneral Lobaus VI. korps for å avskjære resten av Bülows IV. korps som fortsatte mot Plancenoit. Den prøyssiske 15. brigaden drev Lobaus styrker ut av Frichermont med et bajonettangrep og fortsatte så opp høydene ved Frichermont, beskjøt franske jegere med 12-punds kanoner og presset på mot Plancenoit. Dette ledet Lobaus korps til retrett til området ved Plancenoit, presset Lobau forbi baktroppene til Armee Du Nords høyre flanke og var en direkte trussel mot dets eneste retrettvei. Den 16. prøyssiske brigaden under von Hiller presset også fremover mot Plancenoit.

Napoléon hadde sendt alle de åtte bataljonene i den unge garden (fransk: la jeune Garde) for å forsterke Lobaus styrker, som var hardt presset av prøysserne. Den unge garden gikk til motangrep og etter svært harde kamper sikret de landsbyen Plancenoit, men ble så utsatt for nye angrep fra prøysserne og drevet ut av Plancenoit.^[149] Napoléon sendte to bataljoner av keisergarden inn i Plancenoit og etter å ha kjempet seg frem med bajonettene gjenerobret denne styrken landsbyen.^[149]

Zietens flankemarsj

Sent på ettermiddagen hadde general Zietens I. korps ankommet i styrke i området rett nord for gården La Haie, mot Wellingtons venstre flanke. General Müffling som var de prøyssiske styrkenes liasonoffiser hos Wellington red for å komme korpset i møte. Zieten hadde da fått frem sin 1. brigade, men hadde blitt bekymret over synet av soldater på vidvanke (engelsk: stragglers) og skadede fra avdelingene fra Nassau og den prøyssiske 15. brigade. Zieten fikk inntrykk av at styrkene trakk seg tilbake og idet han var usikker på om hans egne styrker ville bli blandet inn i en generell retrett begynte han å flytte sine styrker vekk fra Wellingtons flanke og i retning den prøyssiske hovedstyrken nær Plancenoit. Da general Müffling oppdaget dette fikk han overbevist Zieten at han måtte støtte Wellingtons venstre flanke. General Zieten beordret sine tropper til å gjenoppta marsjen mot Wellington og ankomsten av hans styrke tillot Wellington å forsterke sitt hardt pressede senter ved å flytte kavaleri fra venstre flanke.^[150]

Det prøyssiske I. korps fortsatte å angripe de franske styrkene foran Papelotte. Om lag klokken 19:30 var stillingen for de franske styrkene bøyd i en slags bue, linjen gikk fra Hougoumont på venstre flanke, via gården La Haie Sainte til Plancenoit på høyre flanke.^[151] Divisjonsgeneral Duruttes styrker hadde tatt stillingene ved La Haie Sainte og Papelotte i en rekke med angrep,^[151] men trakk seg nå tilbake bak Smohain uten å kunne stoppe det prøyssiske 24. regiment da det gjenerobret begge steder. Det 24. prøyssiske regiment rykket frem mot de nye franske stillingene, ble slått tilbake og angrep igjen støttet av schlesiske riflemenn (tysk: schützen) og F/1. milits (tysk: landwehr).^[152] De franske styrkene trakk seg først bakover for det fornyede prøyssiske angrepet, men prøvde så å holde stand, gjenerobre Smohain og holde fast på åskammen og de siste husene i Papelotte.^[152]

Det 24. prøyssiske regiment fikk kontakt med en skotsk bataljon helt på sin høyre flanke og sammen med det prøyssiske 13. militsregiment drev de de franske styrkene ut av disse stillingene. Fortsatte angrep fra 13. prøyssiske regiment og 15. brigade tvang de franske styrkene vekk fra Frichermont.^[153] Divisjonsgeneral Duruttes divisjon, i ferd med å bli angrepet av skvadroner fra kavalerireserven til general Zietens I. korps, trakk seg ut av slagfeltet. Det prøyssiske I. korps rykket så frem til veien mot Brussel, som samtidig var den eneste retrettveien for de franske styrkene.

Femte fase: Keisergardens angrep

Med Wellingtons senter utsatt etter La Haye Saintes fall og fronten ved Plancenoit midlertidig stabilisert satte Napoléon inn sin siste reserve, den så langt ubeseirede keisergarden.^[154] Angrepet som begynte rundt klokken 19:30 var ment å trenge gjennom Wellingtons senter og presse hans styrker vekk fra prøysserne. Det er uklart hvilke styrker som deltok, men antakeligvis deltok fem bataljoner av den midlere keisergarden,^{[note 31]} og ikke grenaderene eller jegerne i den gamle garden. Tre bataljoner fra den gamle garden fulgte med fremover og dannet angrepets andre linje, men forble i reserve og angrep ikke direkte den britisk-allierte linjen.^[155]^{[note 32]}

Napoléon overså selv den innledende utplasseringen av keisergarden (den «midlere» og den «gamle»). Den «midlere» garden grupperte seg i bataljonsformasjoner, hver med om lag 550 mann, med 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de grenadiers) ledet av divisjonsgeneral Louis Friant og brigadegeneral Paul Jean-Baptiste Poret de Morvan, til høyre langs veien. Til venstre for dem og bak dem var brigadegeneral Harlet med 4. régiment de grenadiers, så 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de chasseurs) under divisjonsgeneral Claude-Etienne Michel, deretter 2./3. (2. bataljon, 3. régiment de chasseurs) og til sist en stor formasjon med to bataljoner, totalt 800 soldater fra 4. régiment de chasseurs ledet av general Henrion. To batterier med beredent artilleri fulgte med i angrepet og hver formasjon ble ledet av en general.^[156]

I reserve bak dem var tre bataljoner av den «gamle» keisergarden, fra høyre mot venstre 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers), 2./2. (2. bataljon, 2. régiment de chasseurs) og 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de chasseurs). Napoléon lot marskalk Ney kommandere angrepet og han ledet den «midlere» garden skrått mot høyre siden av det britisk-allierte senter i stedet for å angripe rett mot senter. Napoléon sendte Neys ADC (fransk: aide-de-camp, assistent i felt) oberst Crabbé for å få Ney til å endre angrepsretningen men Crabbé klarte ikke å nå frem i tide. Andre franske styrker fulgte på for å støtte keisergarden. På venstre flanke kom infanteri fra divisjonsgeneral Reilles II. korps som ikke var i kamp ved Hougoumont og kavaleri rykket også frem. På høyre flanke tok elementer fra divisjonsgeneral d'Érlons I. korps del i angrepet, krysset åsryggen og kom i kamp med den britisk-allierte linjen. Av disse gikk brigadegeneral Pégots brigade frem i tiraljørorden, beveget seg nord og vest for La Haye Sainte og ga ildstøtte til Ney og divisjonsgeneral Friants 1./3. régiment de grenadiers.

Keisergarden ble først beskutt av noen bataljoner fra Braunschweig, men retursalvene fra grenaderene presset bataljonene fra Braunschweig tilbake. Oberstløytnant Colin Halketts brigade med 30th Foot og 73rd utvekslet ild, men ble drevet tilbake i forvirring, inn i regimentene 33rd og 69th. Oberstløytnant Halkett ble skutt i ansiktet og alvorlig skadet og hele brigaden trakk seg tilbake i uorden. Andre britisk-allierte tropper begynte også å gi etter. Et motangrep av styrker fra Nassau og restene av oberstløytnant Kielmansegges 1st Hanoverian Brigade fra den britisk-allierte andre linjen, ledet av prinsen av Oranien, ble også slått tilbake og prinsen ble alvorlig såret. Brigadegeneral Harlet beordret frem 4. régiment de grenadiers og senter av den britisk-allierte styrken var i fare for å bryte sammen. På dette tidspunktet ankom den nederlandske generalen David Hendrik Chassés divisjon. De var Wellingtons siste reserver og gjorde en viktig innsats for å avvise keisergardens angrep.^[91]^[157]

Chassés relativt uthvilte nederlandske divisjon ble anført av et batteri med beredent artilleri under kaptein Carel Frederik Krahmer de Bichin. Det nederlandske batteriet åpnet en ødeleggende salve inn i de fremrykkende franske grenaderenes flanke,^[158] blant annet ble general Michel drept.^[159] Dette stoppet ikke 1./3. régiment de grenadiers fremrykking så general Chassé beordret sin første brigade under oberst Hendrik Detmers å angripe de tallmessig underlegne franske styrkene med bajonett, noe som førte til at den franske enheten stoppet og brøt sammen.^[160]^[161]

Den franske keisergardens 4. régiment de grenadiers så sine kamerater trekke seg tilbake, og da de selv hadde tatt store tap, snudde de og trakk seg tilbake.^[162]

Til venstre for 4. régiment de grenadiers var karréer dannet av 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs, de hadde lidt enda større tap fra artilleribeskytning enn grenaderene. Da angrepet deres nådde åsryggen, fant de den tilsynelatende forlatt. Plutselig reiste rundt 1 500 soldater fra Foot Guards under generalmajor Peregrine Maitland seg. De hadde lagt seg ned for å skjerme seg for fransk artilleri og skjøt på kort hold ødeleggende salver mot den fremrykkende keisergarden. Jegerne fra keisergarden omgrupperte seg for å besvare de britiske salvene, men begynte å gi etter. Rundt 300 falt etter den første salven.^[163] Et bajonettangrep fra the Foot Guards brøt deretter den franske formasjonen, mens britene på sin side brøt formasjon i forfølgelsen av keisergarden.

Bataljonene fra keisergarden 4. régiment de chasseurs med 800 mann kom frem på flanken til de britiske gardistene og de to bataljonene med Foot Guards mistet alt samhold. De løp tilbake opp bakken som en uorganisert gruppe med franskmennene etter seg. På bakketoppen kom den franske styrken over batteriene som hadde gitt store tap for 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs. De åpnet ild og jaget vekk artilleristene. Venstre flanke av den franske formasjonen kom så under beskytning av en større gruppe britiske tiraljører. Den franske styrken jaget de på flukt, men tiraljørene ble erstattet da regimentet 52nd Light Infantry, ledet av oberst John Colborne, angrep fra den franske styrkens flanke med kraftige skuddsalver. Franskmennene returnerte ilden og drepte eller såret om lag 150 soldater fra the 52nd.^[164] Det britiske regimentet angrep igjen.^[160]^[165] Under det fornyede britiske angrepet brøt motstanden fra den franske keisergarden sammen.^[165] En avgjørende faktor for det franske sammenbruddet var at de så styrkene som kom fra øst ikke var franske under marskalk Grouchy, men prøyssiske.^[166]

De siste soldatene fra den franske keisergarden trakk seg raskt tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da den forbløffende nyheten spredte seg: «Garden trekker seg tilbake. Hver mann for seg selv!» (fransk: «La Garde recule. Sauve qui peut!») Den britisk-allierte øverstkommanderende Wellington reiste seg i stigbøylene på hesten Copenhagen og viftet med hatten for å gi signal til en generell offensiv. De gjenværende britisk-allierte styrkene strømmet fremover mot franskmennene som var i rask retrett.^[160]

De overlevende fra den franske keisergarden samlet seg ved de tre bataljonene i reserve (noen hevder det var fire) rett sør av La Haye Sainte. Et angrep fra generalmajor Frederick Adams brigade og en bataljon landwehr fra Hannover, støttet av generalmajorene Vivian og Vandeleurs kavaleribrigader på deres høyre flanke, presset den franske formasjonen mot oppløsning. De enhetene fra den franske keisergarden som fremdeles holdt sammen trakk seg tilbake mot vertshuset La Belle Alliance.

Erobringen av Plancenoit

Omtrent samtidig med keisergardens angrep begynte de prøyssiske 5., 14. og 16. brigadene å trenge gjennom Plancenoit i det tredje angrepet den dagen. Landsbykirken var i brann, mens kirkegården, som var det franske forsvarets senter, var overstrødd med lik. Fem bataljoner fra keisergarden var utplassert for å støtte den unge garden, hvorav så godt som alle nå var satt inn i forsvaret, i tillegg til rester av divisjonsgeneral Lobaus VI. korps. Det avgjørende for kampene viste seg å bli skogsområdet Chantelet sør for landsbyen. Generalløytnant Pirchs II. korps hadde ankommet med to brigader og forsterket angrepet til IV. korps ved å rykke frem gjennom skogen. Musketerbataljonene i det prøyssiske 25. regiment presset 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers) fra den gamle garden ut av Chanteletskogen, utflanket Plancenoit og fremtvang en fransk retrett.

Den gamle garden trakk seg tilbake i god orden inntil de møtte massen av franske soldater som flyktet i panikk etter gardens mislykkede angrep mot den britisk-allierte styrken og ble en del av den flukten. Det prøyssiske IV. korps rykket frem forbi Plancenoit hvor de kom over mengder av franske soldater som flyktet fra britisk forfølgelse. De prøyssiske styrkene kunne ikke skyte, i frykt for å treffe Wellingtons fremrykkende styrker. Dette var den femte og siste gangen kontroll over Plancenoit skiftet.^[167] Franske styrker som ikke flyktet sammen med keisergarden ble omringet i deres stillinger og nedkjempet, med store tap på begge sider.^[168]^[169]

Oppløsning

Den franske styrkens høyre flanke, venstre flanke og senter hadde nå alle gitt etter.^[170] Den siste franske styrken med samhold var to bataljoner fra den gamle keisergarden rundt vertshuset La Belle Alliance, de hadde blitt plassert der for å være en siste reserve og for å beskytte Napoléon ved en eventuell fransk retrett. Napoléon håpet å samle den franske arméen bak dem,^[171] men etter hvert som retrett gikk over i flukt var de også nødt til å trekke seg tilbake. De tok stilling med en bataljon på hver side av La Belle Alliance, i karré for å beskytte seg mot kavaleriangrep fra koalisjonsstyrkene. Inntil han ble overbevist om at slaget var tapt og han måtte flykte, kommanderte Napoléon karréen til venstre for vertshuset.^[172]^[173] Generalmajor Adams kavaleribrigade angrep og tvang denne karréen tilbake,^[165]^[174] mens prøyssiske styrker angrep den andre.

Etter hvert som mørket falt på trakk begge gardekarréene seg tilbake i relativt god orden, men det franske artilleriet og alt annet utstyr ble erobret av koalisjonsstyrkene. Gardestyrkene som trakk seg tilbake ble omringet av tusener av flyktende franske tropper. Koalisjonsstyrkenes kavaleri herjet med de flyktende inntil rundt klokken 23:00, generalløytnant Gneisenaus styrker forfulgte dem så langt som til Genappe før han beordret stopp. I Genappe ble Napoléons forlatte vogn funnet, den inneholdt blant annet diamanter. Disse ble en del av kong Fredrik Vilhelm III av Preussens kronjuveler, en major ble tildelt Pour le Mérite med eikeløv for bragden.^[175] På dette tidspunktet hadde 78 kanoner og 2 000 fanger blitt tatt, blant dem flere generaler.^[176]

«I midten av stillingen besatt av den franske arméen, og nøyaktig på høyden, er en bondegård (sic), kalt La Belle Alliance. Fremrykkingen av alle de tyske kolonnene var rettet mot denne bondegården, som var synlig fra alle sider. Det var der som Napoléon var under slaget; det var der han ga sine ordre, hvor han smigret seg selv i håp om seier, og det var der som hans nederlag ble avgjort. Der også, var det at, ved et heldig tilfelle, feltmarskalk Blücher og Lord Wellington møttes i mørket, og gjensidig hilste hverandre som seierherrer.», generalløytnant Gneisenau^[177]

Ifølge et brev Wellington sendte til sin bror William var slaget «..den mest desperate situasjon jeg noen gang har vært i. Jeg har aldri anstrengt meg så hardt for noe slag og aldri vært så nær å bli slått.».^[178]

Etterspill

Sårede og døde

Slaget ved Waterloo ga de britisk-allierte styrkene under Wellington tap på rundt 17 000 døde og sårede. De prøyssiske styrkene under Blücher tapte rundt 7 000 mann, av de 810 i en enhet, 18. regiment, i Bülows 15. brigade, de hadde kjempet både ved Frichermont og Plancenoit, og soldatene ble tildelt 33 Jernkors.^[179] Tapene for den franske siden under Napoléon var mellom 24 000 til 26 000 soldater drept eller såret, blant de 6 000 til 7 000 tatt til fange, med ytterligere 15 000 forsvunnet (desertert) rett etter.^[8]^[9]

«22. juni. Denne morgenen dro jeg for å besøke slagfeltet, som er litt utenfor landsbyen Waterloo, på høydedraget Mont-Saint-Jean, men ved ankomsten der var synet altfor ille å skue. Jeg følte meg syk i magen og var tvunget til å dra tilbake. Mangfoldet av skrotter, haugene med sårede menn med ødelagte lemmer ute av stand til å bevege seg, som går til grunne fra manglende sårbehandling eller sult, da de allierte var, selvfølgelig, tvunget til å ta sine kirurger og vogner med seg, utgjorde et syn jeg aldri vil glemme. De sårede, både de allierte og franskmennene, var igjen i en likeverdig elendig tilstand.», major W. E. Frye, After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819.^[180]

De fleste sårede og døde ble liggende natten over på slagfeltet, de prøyssiske styrkene forfulgte franskmennene og de britisk-allierte styrkene var alt for utmattet til å gjøre noe før dagen etter.^[181] Mellom 20 til 40 tusen sårede og døde og rundt 10 tusen døde hester lå på et område på 2 ganger 3 kilometer.^[178] Både døde og sårede ble plyndret, først forsvant penger, klokker og effekter, deretter klær, overlevende soldater fra alle sider deltok i plyndringen.^[178] De lettere sårede ble etter hvert behandlet på stedet, mens de med større sår stort sett ble fraktet til Brussel hvor det ble etablert provisoriske feltsykehus.^[182] Ved slag på den tiden forventet britiske leger rundt 10 % sårede, etter Waterloo var det rundt 30 %, altså tre ganger så mange.^[178]

Tapere og seierherrer

Marskalk Grouchy, som fortsatte å følge sine ordre, slo dagen etter general Johann Adolf von Thielmann i slaget ved Wavre og trakk seg tilbake i god orden, til prisen av 33 000 franske soldater som aldri nådde slagfeltet sør for Waterloo. Samme dag sendte Wellington til Storbritannia sin offisielle rapport som beskrev slaget, den ankom London den 21. juni 1815 og ble publisert som London Gazette Extraordinary den 22. juni.^[183] Wellington, Blücher og andre koalisjonsstyrker rykket så videre frem mot Paris.

Den 24. juni 1815 kunngjorde Napoléon sin andre abdikasjon. I de siste trefningene i Napoleonskrigene ble marskalk Louis Nicolas Davout, Napoléons krigsminister, slått av Blücher i slaget om Issy den 3. juli 1815.^[184] Napoléon forsøkte å flykte til USA, men Storbritannias Royal Navy blokkerte franske havner for å hindre ham i å unnslippe. Han overga seg den 15. juli til kommandør Frederick Maitland på HMS «Bellerophon». Det var fortsatt kamper mot franske festninger, den som holdt ut lengst var Longwy, den kapitulerte den 13. september 1815. Den 20. november ble fredstraktaten undertegnet og kong Ludvig XVIII ble gjeninnsatt. Napoléon ble sendt i eksil til St. Helena, hvor han døde i 1821.^[185]

«Deres kongelige høyhet, – Utsatt for de fraksjoner som deler mitt land, og fiendeskapet fra stormaktene i Europa, har jeg avsluttet min politiske karrière, og jeg kommer, som Themistokles, for å be om generøsiteten til det britiske folk. Fra deres kongelige høyhet ber jeg om lovens beskyttelse, og overgir meg til den sterkeste, den mest utholdende, og den mest generøse av mine fiender.», Napoléon. (brev til prinsregenten hvor han overgav seg)^[186]

Generalmajor Maitlands 1st Foot Guards ble antatt å ha slått keisergardens grenaderer, selv om de «bare» hadde møtt jegere fra den nylig opprettede midlere garden.^[187] I erkjennelsen av bragden ble de uansett hedret med tittelen Grenadier Guards og fikk benytte bjørneskinnsluer tilsvarende de keisergarden brukte. Storbritannias Household Cavalry kopierte tilsvarende de franske kyrassérenes brystplate som et tegn på deres suksess mot sine pansrede franske fiender. Effekten av lansen førte til at den ble tatt i bruk over det meste av Europa. Britene la om deres første lette kavaleriregiment til lansenérer i 1816, uniformene var basert på det polske 1. lette kavaleriregiment fra keisergardens lansenérer.

Analyse

Historisk betydning

Slaget ved Waterloo var avgjørende i mer enn en forstand. Det avsluttet perioden med krig som hadde rystet Europa, og flere andre regioner i verden, siden den franske revolusjonen tidlig i 1790-årene.^[188] Det endte også det første franske keiserdømmeet og den politiske og militære karrièren til Napoléon Bonaparte, en av de største hærførere og statsmenn i historien.^{[note 33]} Det førte Europa inn i en periode med fred i nesten et halvt århundre. Det var ingen større europeisk konflikt før Krimkrigen,^[188] og det gikk nesten hundre år før Europa på ny ble dratt inn i en konflikt av tilsvarende størrelse ved utbruddet av første verdenskrig.^[188]

Koalisjonens endelige seier over Napoléon førte europeisk politikk i en konservativ, tildels reaksjonær retning og mange i samtiden oppfattet det som et nederlag for fremskrittet.^[189]^[190] I Frankrike ble endringene etter revolusjonen forsøkt tilbakestilt ved den såkalte restaurasjonen, ellers i Europa påtok stormaktene seg en formynderrolle ved Den hellige alliansen.^[190]

General Jomini om Napoléons nederlag

Brigadegeneral Antoine-Henri de Jomini, en militær skribent om Napoléonskrigene, forklarte Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo slik:^{[note 34]}

«Slik jeg ser det er det fire grunnleggende årsaker som førte til denne katastrofen:
Den første, og viktigste, var ankomsten, dyktig kombinert, av Blücher, og den falske bevegelsen som underlettet hans ankomst;^{[note 35]} den andre, var den beundringsverdige fastheten til det britiske infanteriet, sammen med beherskelsen og presisjonen til deres kommandanter; det tredje var det forferdelige været, som hadde gjort bakken myk, og derved offensive bevegelser så slitsomme, og utsatte til klokken 13 angrepet som skulle vært utført om morgenen; det fjerde var den uforståelige formasjonen til første korps, i grupper for dype for det første store angrepet.»^[191]

Romantiske og forvrengte fremstillinger av slaget

Både i tekst og bilder ble slaget ved Waterloo i ettertid dels romantisk fremstilt og dels ble begivenhetene forvrengt.^[192] En del bunnet i ulike nasjoner og styrkers behov for å fremheve sin innsats,^[193] i tillegg kommer den alminnelige forvirring og mangel på oversikt for de som deltar i en slik hendelse. Blant beretningene om slaget er skildringer av kavaleri som angriper kavaleri hvor de to fiendtlige formasjonene rir mot hverandre i stor fart og forårsaket omfattende kollisjoner.^[45] Granskning av rapporter viser at slike kollisjoner mellom stridende kavaleriformasjoner i stor fart ikke fant sted; styrkene holdt mindre fart og hadde større avstand mellom hver kavalerist.^[45]

Under keisergardens retrett mot vertshuset La Belle Alliance skal noen av gardesoldatene ha blitt bedt om å overgi seg, et tilbud som skal ha blitt avvist, i ettertid berømt som utropet:^{[note 36]} «Garden dør, den overgir seg ikke!» (fransk: «La Garde meurt, elle ne se rend pas!»).^[194]^{[note 37]} Det er mest trolig at det er en av mange «gode historier» fra slaget; om Pierre Cambronne kom med noe utrop, så var det ifølge han selv «dritt» (fransk: merde).^[195] I forfatteren Victor Hugos berømte dikt «L'expiation» omtales slagfeltet som «den gråtunge sletten» (fransk: la morne plaine), mens området på forsommeren 1815 ikke var skjebnetungt og grått.^[196] Historien om hvordan finansmannen Nathan Mayer Rothschild vant en formue ved å være den første til å vite om koalisjonens seier er kjent av mange, men formuen var et resultat av Rothschilds satsing på at kursene skulle gå opp og ikke på en enkelt hendelse som seier i et slag.^[197]

Typisk for forvrengte fremstillinger om slaget er navnet. Det var aldri noen kamper så langt nord som Waterloo og mens Gneisenau foreslo å kalle det slaget om La Belle Alliance, og franskmennene mente slaget ved Mont-Saint-Jean var passende, så ble det altså Waterloo, dels fordi det var Wellingtons kvarter og dels fordi det var lett å uttale for britene.^[198]^[199]^[200] Den mest sentrale forvrengning om slaget er at det var franske styrker som ble slått av engelske. I tillegg til Blüchers avgjørende bidrag med rundt 50 tusen soldater så besto Wellingtons styrke av soldater fra Hannover, Sachsen og Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Nederland og Belgia). Av totalt om lag 120 tusen soldater på koalisjonens side var under en tredjedel britiske,^[201] selv i Wellingtons britisk-allierte styrke var det flere soldater fra tysktalende områder (rundt 31 tusen), enn det var britiske soldater (rundt 26 tusen) med i slaget.^{[note 38]}

Angrep av kavaleriregimentet the Scots Greys i slaget ved Waterloo. Kavaleristene rir altfor raskt og er på kollisjonskurs.^[46]
Malt av: Elizabeth Thompson (1846–1933)
Britiske infanterister i karré forsvarer seg mot fransk kavaleri. Kavaleristene kommer for raskt, angriper frontalt og er alt for nær.^[46]
Malt av: Henri Félix Emmanuel Philippoteaux (1815–1884)
Franske kavalerister som stuper ved hulveien, den franske forfatteren Victor Hugo fremhevet dette som en årsak til tapet, noe som neppe var tilfelle.^[202]
Malt av: Stanley Berkley (1855–1909)
General Rowland Hill tilbyr keisergarden å overgi seg. Bildet er farget av tidens romantiske forestilling om en heroisk britisk seier.
Malt av: Robert Alexander Hillingford (1825–1904)
Et annet maleri som tydeligvis angir general Cambronne og keisergarden i slagets sluttfase.
Malt av: Charles Édouard Armand-Dumaresq (1826–1895)

Slagfeltet i dag

Deler av slagfeltet har blitt endret siden 1815. Turismen begynte dagen etter slaget, kaptein Mercer noterte den 19. juni at: «en vogn ankom fra Brussel, passasjerene steg av og fortsatte for å beskue feltet.»^[129] I 1820 beordret kong Vilhelm I av Nederland konstruksjonen av et monument. Løvehaugen (fransk: La Butte de Lion) ble laget med 300 000 kubikkmeter med jord tatt fra åskammen hvor senteret av den britisk-allierte linjen lå og fjernet derved den sørlige siden av Wellingtons hulvei.^[203] Andre deler av terrenget og landmerker i området har forblitt så godt som uendret siden slaget. Dette inkluderer de bølgende åkrene øst for veien Brussel–Charleroi, så vel som bygningene ved herregården Hougoumont, gården La Haye Sainte og vertshuset La Belle Alliance.

Bortsett fra Løvehaugen med dets besøkssenter er det flere mer tradisjonelle, men severdige monumenter rundt på det som var slagfeltet. En samling monumenter hvor veien fra Brussel til Charleroi krysser Braine L'Alleud-Ohain markerer massegraver over tropper fra Storbritannia, Nederlandene (i dag Nederland og Belgia), Hannover (i dag en del av Tyskland) og the King's German Legion. Et monument over de døde franske soldatene, kalt den sårede ørnen (fransk: L'aigle Blessé ) markerer stedet hvor det antas at en enhet fra keisergarden dannet karré mot slutten av slaget. Et monument over døde prøyssiske soldater er reist i landsbyen Plancenoit, på stedet hvor en av deres artilleribatterier tok stilling. Mausoleet over general Guillaume Philibert Duhesme er en av få graver; den er plassert ved siden av kirken i Ways, en tettbebyggelse i kommunen Genappe. Sytten britiske offiserer er begravet i krypten i det britiske monumentet på kirkegården i Evere ved Brussel.^[204] Restene av en ukjent soldat som hadde deltatt i slaget, ble funnet i 2012. Han var en lett pukkelrygget infanterist, rundt 1,60 høy og ble truffet i brystet av en fransk kule. Geværet han hadde, mynter og stedet han ble funnet ledet eksperter til å anta at han var en soldat fra Hannover.^[205]

Napoléons siste hovedkvarter, nå museum^{[note 39]}
Monument over the King's German Legion (venstre), Alexander Gordon (høyre) og Løvehaugen
Monumentet Løvehaugen, laget til minne om slaget
Foto: Isabelle Grosjean
Den sørlige porten inn til herregården Goumont, eller Hougoumont
Foto: Jean-Pol GRANDMONT
Monument for de siste soldater i Grande Armé
Monument over franske infanterister^{[note 40]}
Napoléon med stab under historisk markering i 2012
General Duhesmes grav i Ways

Se også

Carl von Clausewitz, deltok som oberst i generalløytnant Johann Adolf von Thielmanns III. prøyssiske korps
Wilhelm Friedrich Ludwig, senere keiser Vilhelm I av Tyskland, deltok som major og bataljonssjef i general Friedrich Wilhelm von Bülows IV. prøyssiske korps

Noter

^ Bjørnskau oppgir høyere tall i boken Waterloo 1815, totalt 90 000 mann for den britisk-nederlandske hær (britisk-allierte styrker) og hevder at «Anslagsvis 75 000 deltok i selve slaget», s. 230-234
^ En kaptein Mercer i artilleriet vurderte soldatene fra Braunschweig som «bare barna»Mercer 1870.
^ Den 13. juni rekvirerte en kommandant ved Ath krutt og hylser da soldater i et regiment med reservister fra Hannover aldri hadde avfyrt et skudd Longford 1971, s. 486.
^ Historikeren Alessandro Barbero hevder at i denne sammensatte styrken var ikke forskjellen mellom britiske og utenlandske tropper av noen særlig betydning ved kamphandlinger.Barbero 2006, s. 19.
^ Ifølge historikeren Peter Hofschröer var de beste nederlandske troppene ved Halle og han stilte spørsmåltegn ved disponeringen av dem.Hofschröer 1999, s. 65.
^ Distansen fra Halle til Braine-l'Alleud, Wellingtons ytre høyre flanke var nesten den samme som fra Wavre til Frichermont, Wellingtons ytre venstre flanke, om lag 13 km.
^ «Tidspunktet for når Waterloo begynte, selv om det var 150 000 deltakere i den store tragedien, var lenge en omstridt sak. Hertugen av Wellington oppgir det til klokken 10:00. General Alava sier halv tolv, Napoléon og Drouet sier middag, og Ney klokken 13:00. Lord Hill kan muligens godskrives å ha fastslått dette spørsmålet. Han tok to klokker med seg i slaget, den ene en stoppeklokke og markerte med den lyden av det første skuddet som ble avfyrt, og dette beviset er nå akseptert å vise at det første glimtet av skuddsalve som markerte åpningen av den for verden skakende tragedien ved Waterloo fant sted nøyaktig ti minutter på tolv» Fitchett 2006, Chapter: King-making Waterloo. «...klokker måtte stilles etter solen, det betydde at det var uvanlig for to klokker å vise samme tid... For eksempel, den 9. juni, ... det franske I. korps hadde vært i Lille, mens IV. korps hadde vært i Metz. Om en går ut fra at en offiser hadde stilt sin klokke ved middag og deretter samvittighetsfullt hadde trukket den opp to ganger om dagen, men ikke stilt den under marsjen, når de to korps nådde Waterloo ville klokken til offiseren i I. korps vist 12:40, mens klokken til offiseren i IV. korps hadde vist 11:20, mens det var middag i Waterloo. Dette er et ekstremt eksempel og det er usannsynlig at det har vært tilfelle, men det viser problemet ganske klart» Nofi 1998, s. 182.
^ Det betyr 1. bataljon i 2. regiment. Blant regimenter fra Preussen betød F/12. fusilierbataljon i 12. regiment. Se også Keegan (1979), s. 133.
^ Da han så flammene sendte Wellington en melding til husets kommandant at han for enhver pris måtte holde stillingen,Barbero 2005, s. 298
^ En taktikk som franske styrker under Napoleonskrigene ofte brukte var «stort batteri» (fransk: Grande Batterie). Det besto i å samle alle styrkens kanoner for å konsentrere ildkraften mot ett punkt, vanligvis i fiendens senter. Et eksempel på bruken av «stort batteri» fra fransk side er slaget ved Austerlitz hvor det ble benyttet for å bryte opp fiendens linjer rett før infanteristene og kavaleristenes angrep.
^ Hele 1. brigade av 2. nederlandske divisjon, som hadde vært utstasjonert på skråningen gjennom natten, trakk seg tilbake til en posisjon bak bakkekanten, mellom regimentene til Kempt og Pack rundt klokken 12:00 Bas 1909, s. 332–333
^ «Hver av divisjonene er ordnet i såkalt bataljonsvis fremrykking, for å lette marsjen og holde formasjonen i ulendt terreng: hver bataljon går i en rektangulær masse i tre brede linjer, rundt 180 soldater tett i tett ved siden av hverandre i rundt 150 meters bredde.», fra Waterloo 1814, s. 126-127
^ Nettsted for den nederlandske historikeren Marco Bijl: 8militia.net;Eenens 1879, s. 14–30, 131–198; De Jongh, W.A.: «Veldtocht van den Jare 1815, Historisch verhaal»; i De Nieuwe Militaire Spectator (Nijmegen 1866), pp. 13–27.(Dette er den originale rapporten fra oberst de Jongh, kommandant for den nederlandske 8. militsen.), Löben Sels, Ernst van Bijdragen tot de krijgsgeschiedenis van Napoleon Bonaparte / door E. van Löben Sels Part 4; Veldtogten van 1814 in Frankrijk, en van 1815 in de Nederlanden (Battles). 1842. 's-Gravenhage : de Erven Doorman, s. 601–682; Allebrandi, Sebastian. «Herinneringen uit mijne tienjarige militaire loopbaan», 1835. Amsterdam : Van Kesteren, s. 21–30;(Allebrandi var soldat i den nederlandske 7. militsen og hans beretning er derfor viktig).
^ De Bas gjengir oberst Van Zuylens History of the 2nd division. Van Zuylen van Nijevelt var stabssjef for 2. divisjon og var hele dagen plassert rett bak brigaden van Bijlandt.(Bas 1909, s. 134–136(vol.2)) Han skrev en rapport på 32 sider rett etter slaget. Denne rapporten danner grunnlaget for det meste av den andre litteraturen som er nevnt her: Se Bas 1909, s. 289–352(vol.3). Google Books; Boulger har en oversettelse til engelsk av rapporten.Boulger 1901
^ Brigadens tap var store, en fransk geværsalve på kort hold desimerte de 7. og 8. nederlandske militsbataljonene, de fikk mesteparten av sine offiserer drept eller skadet, brigadens kommandant Bijlandt var en av de skadede som måtte evakueres. De to bataljonene mistet sin kommandostruktur i ett slag. Totalt tap for hele brigaden for slaget var rundt 800 drepte og sårede.Hamilton-Williams 1993, s. 310–311
^ Van Zuylens rapport, han refererer til seg selv som stabssjefen (engelsk: the chief-of-staff)(Bas 1909, s. 338–339 (vol. 3)).
^ Noen av troppene som trakk seg tilbake fikk panikk og flyktet. Dette var ikke underlig gitt forholdene. De britiske troppene fra 1./95. geværregiment var under sterkt press fra franske styrker og flyktet også på samme tid. Denne flukten involverte ikke alle de nederlandske bataljonene, som noen historikere har hevdet. Van Zuylen samlet 400 menn, ifølge hans anslag, som var villig til å delta i motangrepet og klarte endog å erobre to franske faner.(Bas 1909, s. 338–341(vol. 3) Hamilton-Williams 1993, s. 293–295)
^ Pawly 2001, s. 37–43; De følgende brev er benyttet, redegjørelsene fra general Kemt, Calvert fra 32. infanteri, Cruikshank fra 79. Winchester og Hope fra 92., Evans (fra Ponsonby kavaleribrigade) og Clark Kennedy fra the Royal Dragoons Glover 2004. Dette er de eneste brev som gir noen detaljer om de nederlandske og belgiske troppene.
^ Barbero 2005, s. 188. Regimentet The Royal Horse Guards (2 skvadroner) ble holdt i reserve av the Household Brigade (9 eller 10 skvadroner) men the Union Brigade (9 skvadroner) hadde ingen reserve (brev 5, Siborne 1891, s. 7–10; brev 16 Glover 2004). Totalt kan det ha vært 18 skvadroner da det er en usikkerhet i kildene om the King's Dragoon Guards hadde tre eller fire skvadroner. Hertugen av Uxbridge antydet 4 skvadroner (brev 5 Siborne 1891, s. 7–10), mens kaptein Naylor antyder 3 da han oppga at han kommanderte senterskvadronen i regimentet (brev 21, Siborne 1891, s. 46–47).
^ Tapstall er fra offisielle lister registrert dagen etter slaget: Household Brigade, opprinnelig styrke 1 319, drept – 95, såret – 248, savnet – 250, totalt – 593, hester tapt – 672. Union Brigade, opprinnelig styrke 1 332, drept – 264, såret – 310, savnet – 38, totalt – 612, hester tapt – 631 Smith 1998, s. 544.
^ Denne vurderingen synes å ha kommet fra en kommentar fra kaptein Clark-Kennedy fra the 1st Dragoons 'Royals' i et brev i H. T. Sibornes bok, han gjør et anslag om rundt 900 menn faktisk i linjen i the Union Brigade før det første angrepet. Siborne 1891, Brev 35, s. 69 Kaptein Clark-Kennedy forklarer imidlertid ikke hvordan han kom frem til sitt anslag. Bortfallet av 432 mann (tilsvarende et helt regiment) fra brigadens offisielle styrke er stort. En annen offiser i brigaden, John Mills fra 2nd Dragoons sier at den effektive styrken til brigaden ikke «oversteg 1 200». Glover 2007, s. 59
^ William Siborne samlet et stort antall øyenvitneskildringer fra generaler, som Uxbridge, ned til kornetter og fenriker i infanteriet. Dette gjør hans skrifter spesielt nyttige (men kun fra perspektivet for de britiske styrkene og King's German Legion (KGL)); noen av disse øyenvitneskildringene ble senere utgitt av hans sønn, generalmajor H. T. Siborne. Deler av William Sibornes oversikt var, og er, svært kontroversiell. Det svært negative syn på oppførselen til de nederlandsk-belgiske troppene under slaget av Siborne, som bør sies å være en rimelig korrekt gjengivelse av hans britiske informanter, utløste en semi-offisiell imøtegåelse av den nederlandske historikeren kaptein Willem Jan Knoop i hans «Beschouwingen over Siborne's Geschiedenis van den oorlog van 1815 in Frankrijk en de Nederlanden» en wederlegging van de in dat werk voorkomende beschuldigingen tegen het Nederlandsche leger. Breda 1846. Knoop baserte sin imøtegåelse på de offisielle nederlandske rapportene etter slaget, nedskrevet bare noen dager etterpå, ikke på gjenfortellinger fra veteraner over tyve år etter, som Siborne. Siborne avviste imøtegåelsen.
^ Barbero viser til at i april ble Wellington informert av ministeren at kavaleriregimenter ikke skulle ha mer enn 360 hester. Teksten av det memorandum fra Torrens til Wellington som Barbero refererer til er tilgjengelig i Hamilton-Williams, s.75.
^ Tap er fra de offisielle oppgavene nedtegnet dagen etter slaget: Household Brigade, opprinnelig styrke 1 319, drept – 95, såret – 248, savnet – 250, totalt – 593, hester tapt – 672. Union Brigade, opprinnelig styrke 1 332, drept – 264, såret – 310, savnet – 38, totalt – 612, hester tapt – 631 Smith 1998, s. 544.
^ I en kavalerienhet var en «effektiv kavalerist» en uskadd soldat på en brukbar hest. Det militære begrepet «effektiv» beskriver en soldat, utstyrsdel (for eksempel stridsvogn eller fly) eller en militær enhet i stand til å kjempe eller å fortsette planlagte gjøremål.
^ Formasjonen karré var mindre enn hva som ofte gjengis i malerier fra slaget, en bataljon på 500 mann dannet en firkant ikke lenger enn 18 meter på en side. Selv om de var sårbare overfor artilleri eller fiendens infantere var infanteri i karré et effektivt forsvar mot kavaleri når de holdt stand. En karré som holdt stand kunne ikke utflankes og hestene ville ikke gå mot en vegg av bajonetter.
^ Dette forbeholdet kan ha hatt en egeninteresse for kaptein Mercers del. Wellington søkte selv dekning i karré hos de «nervøse» troppene fra Braunschweig på det tidspunktet og observerte hva han tolket som tilfeller av slett oppførsel fra britiske artillerister, som «... flyktet fra slagfeltet, idet de tok med seg lemmer, ammunisjon og alt ...» som han skrev i et brev av 21. desember 1815 til the Master-General of the Ordnance, Lord Mulgrave. Hendelsen rettferdiggjorde i hans øyne at pensjon til medlemmer av artillerikorpset ble inndratt. Så der Mercer hevdet heroisk oppførsel så Wellington det motsatte. Wellingtons tekst i helhet og et forsøk på å imøtegå det: Francis Duncan (1879) History of the Royal Regiment of Artillery, Appendix A, s. 444–464 Google Books. Brevet ble opprinnelig offentliggjort i WSD, bind XIV (1858 utgave), s. 618–620
^ Kavalerister fikk ikke lov å stige ned av hesten uten at det var gitt ordre til det, så individuelle initiativ for å uskadeliggjøre en kanon hadde vært umulig for en soldat. Hver britisk kanon hadde et antall hodeløse spiker for å uskadeliggjøre kanonen lagret i en boks på kanonunderstellet, så franskmennene hadde hatt hva de trengte for å uskadeliggjøre kanonene, dersom de hadde kjent til det.Weller 1992, s. 114
^ Nederlandske og belgiske kilder motsier heftig disse britiske rapportene. Se e.g.Eenens 1879, s. 131–198. Google Books; Willem Jan Knoop, "Beschouwingen over Siborne's Geschiedenis van den oorlog van 1815 in Frankrijk en de Nederlanden" en wederlegging van de in dat werk voorkomende beschuldigingen tegen het Nederlandsche leger. Breda 1846; Willem Benjamin Craan (oversatt av A. Gore) (1817) An historical account of the battle of Waterloo, s. 30 Google Books, skrevet i 1816 på basis av øynevitneberetninger nevner ikke hendelsen.
^ Kommandanten for the Cumberland Hussars, som i etterkant ble stilt for krigsrett og degradert, hevdet at siden hans tropper (alle velstående menn fra Hannover) stilte med sine egne hester så kunne han ikke beordre dem til å bli på slagmarken. Etter slaget ble regimentet nedlagt og troppene tildelt oppgaver de utvilsomt så som vanærende. Fire ble plassert i kaptein Mercers tropp av Royal Horse Artillery, hvor han fant dem «forbausende morske og grinete med alle.» Mercer 1870
^ To bataljoner med jegere fra 4e Régiment de Chasseurs ble slått sammen til en under slaget, så selv om fem formasjoner fra keisergarden rykket frem, kan det totalt ha vært seks bataljoner. Lewis, 2013, s. 188 - 190.
^ De angripende bataljonene var 1/3 og 4 régiment de grenadiers (Moyenne Garde) og 1/3, 2/3 og 4 régiment de chasseurs (Moyenne Garde) fra keisergarden (engelsk: the Middle Guard), de som forble i reserve var 2/2 régiment de grenadiers (Vieille Garde) (engelsk: the Old Guard), 2/1 og 2/2 régiment de chasseurs (Vieille Garde) av keisergarden Adkin 2001, s. 392.
^ Det endelige ved Napoléons nederlag, «å møte sitt Waterloo» har blitt et begrep i engelsktalende land for å beskrive noen som har møtt sitt siste og endelige nederlag.
^ Jomini var opprinnelig sveitsisk, men tjenestegjorde som offiser, etter hvert general, i den franske arméen og hadde tjenestegjort i marskalk Neys stab. Jomini gikk senere over i russisk tjeneste.
^ Denne «falske bevegelsen» var avgivelsen av Grouchys styrke til forfølgelsen av prøysserne: Napoléon hadde overvurdert rekkevidden av sin seier ved Ligny og undervurdert prøyssernes motstandsdyktighet. Han synes også å ha avskrevet tilstedeværelsen av Bülows omfattende korps, som ikke hadde vært i kamp ved Ligny. Hadde Napoléon beholdt Grouchys 30 000 mann som en sikring av sin høyre flanke, er det sannsynlig at disse troppene kunne holdt prøysserne tilbake og latt resten av Napoléons armé angripe Wellingtons armé uhindret.
^ «Garden dør, den overgir seg ikke!» er nok et historisk utsagn som savner basis i virkeligheten. Brigadegeneral Cambronne som skal ha sagt det, sa aldri noe slikt. I romanen De elendige (fransk Les Misérables) har forfatteren Victor Hugo gjengitt hva generalen virkelig sa. Det er et enkelt ord: «Merde!» (norsk: faen) (David Masson, et al. Macmillan's magazine, Volume 19, Macmillan and Co., 1869, p. 164)
^ Utropet tilskrives vanligvis brigadegeneral Pierre Cambronne, opprinnelig fra journalisten Balison de Rougemont i Journal General utgitt 24. juni 1815,Shapiro 2006, s. 128 selv om Cambronne hevder han svarte «Merde!» Boller 1989, s. 12 Ifølge brev i avisen The Times i juni 1932 var Cambronne allerede tatt til fange av oberst Hugh Halkett, så utropet, om det noen gang ble gitt, eller hvilken form det tok, kan ha kommet fra general Claude-Etienne Michel i stedet.White 2011 og Parry 1900, s. 70
^ King's German Legion med blandet sammensetning fra ulike tyske områder, videre var det egne enheter fra Hannover, Braunschweig og Nassau. I tillegg kom Preussen med sine 48 tusen soldater.Clayton 2014, s. 304
^ Napoléons siste hovedkvarter (nå museum med navnet Musée du Caillou) er innen synsvidde fra Løvehaugen .
^ Monumentet over 8 ligne infanterie er nær det for the King's German Legion

Referanser

^ Hofschröer 1999, s. 68–69
^ ^a ^b Bjørnskau 2014, s. 117, 225-229
^ Hofschröer 1999, s. 61 siterer Sibornes anslag.
^ Hamilton-Williams 1994, s. 256 oppgir 168 000
^ ^a ^b Barbero 2005, s. 75–76
^ Hamilton-Williams 1994, s. 256
^ Chesney 1907, s. 4
^ ^a ^b ^c I Waterloo 1815 angis minst 36 tusen totalt tap for den franske siden, mens over 22 tusen for koalisjonsstyrkene. Bjørnskau 2014, s. 189-191
^ ^a ^b Barbero 2006, s. 312
^ Barbero 2005, s. 420
^ ^a ^b Barbero 2005, s. 419
^ Timeline: The Congress of Vienna, the Hundred Days, and Napoleon's Exile on St Helena, Center of Digital Initiatives, Brown University Library
^ Hamilton-Williams 1993, s. 59
^ ^a ^b ^c ^d Bjørnskau 2014, s. 33-35
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Keegan 1979, s. 120-127
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Clayton 2014, s. 36-40
^ Chandler 1966, s. 1016, 1017, 1093
^ Siborne 1990, s. 82.
^ Hofschröer 2005, s. 136–160
^ Herold 1967, s. 53, 58, 110
^ ^a ^b ^c Clayton 2014, s. 117-121
^ Bjørnskau 2014, s. 89
^ Longford 1971, s. 527
^ ^a ^b ^c Chesney 1907, s. 136
^ Clayton 2014, s. 234-235
^ I den engelske teksten er det angitt 8 km, men kontrollmåling via Google Earth viser om lag 15 km i luftlinje
^ Barbero 2005, s. 75
^ Hofschröer 1999, s. 68 oppgir 73 000
^ Longford 1971, s. 485
^ Peter Molloy, Ireland and the Waterloo campaign of 1815, masteroppgave, Department of History, National University of Ireland
^ Longford 1971, s. 484
^ Hamilton-Williams (1993) s. 239-240
^ Hofschröer 2005, s. 59
^ Hofschröer 2005, s. 60–62
^ ^a ^b Keegan 1979, s. 133-142
^ Barbero 2005, s. 78, 79
^ Barbero 2005, s. 80
^ Barbero 2005, s. 149
^ Parry 1900, s. 58
^ Barbero 2005, s. 141, 235
^ Barbero 2005, s. 83–85
^ Barbero 2005, s. 91
^ Keegan 1979, s. 151-158
^ Keegan 1979, s. 162-172
^ ^a ^b ^c Keegan 1979, s. 143-150
^ ^a ^b ^c ^d Keegan 1979, s. 159-161
^ Bjørnskau 2014, s. 50
^ Longford 1971, s. 535, 536
^ Barbero 2005, s. 141
^ Longford 1971, s. 547
^ Roberts 2001, s. 163–166.
^ Bjørnskau 2014, s. 109
^ Barbero 2005, s. 73
^ Roberts 2001, s. xxxii.
^ Clayton 2014, s. 316
^ Longford 1971, s. 548
^ Bonaparte 1869, s. 292, 293
^ Fletcher 1994, s. 20.
^ Barbero 2005, s. 95–98
^ Roberts 2005, s. 55
^ Wellesley 1815
^ Barbero 2005, s. 113–114
^ ^a ^b Bjørnskau 2014, s. 120-126
^ Thiers 1862, s. 215
^ Booth 1815, s. 10
^ Se for eksempel, Longford 1971, s. 552–554
^ Barbero 2005, s. 298.
^ Barbero 2005, s. 305, 306
^ Roberts 2005, s. 57
^ & Hamilton-Williams 1993, s. 286.
^ Hamilton-Williams 1993, s. 287
^ Barbero 2005, s. 136.
^ ^a ^b ^c Bjørnskau 2014, s. 139-146
^ Barbero 2005, s. 145
^ Bjørnskau 2014, s. 126-131
^ Clayton 2014, s. 337
^ Barbero 2005, s. 165
^ Hamilton-Williams 1993, s. 289–293
^ Van Zuylen report Bas 1909, s. 338–339 (vol. 3)
^ Barbero 2006, s. 138
^ ^a ^b ^c Barbero 2006, s. 140–142.
^ Adkin, s. 217
^ Anglesey, s. 125
^ Grant 1972, s. 17
^ Glover 2004, s. brev 16: Frederick Stovin (ADC til Sir Thomas Picton).
^ Siborne 1891, Brev 5, s. 7–10.
^ ^a ^b Clayton 2014, s. 353
^ Barbero 2005, s. 426, note 18
En episode som senere ble brukt av den franske forfatteren Victor Hugo i Les Misérables.
^ Siborne 1990, s. 410–411
^ Houssaye 1900, s. 182
^ ^a ^b Clayton 2014, s. 356
^ Barbero 2005, s. 198–204
^ ^a ^b Barbero 2006, s. 155
^ ^a ^b Hamilton-Williams 1994, s. 304.
^ Wooten 1993, s. 42.
^ Barbero 2005, s. 211.
^ Hamilton-Williams 1994, s. 303–304.
^ Siborne 1990, s. 425–426
^ Hofschröer 1999, s. 86
^ Barbero 2005, s. 219–223
^ ^a ^b Adkin 2001, s. 217 (for opprinnelig styrke)
^ ^a ^b Barbero 2006, s. 142–143
^ Siborne 1990, s. 329, 349 (sammensetting av brigader), s. 422–424 (brigadenes aksjoner)
^ Barbero 2006, s. 164
^ Siborne 1891, Brev: 18, 26, 104.
^ ^a ^b ^c Clark-Kennedy, s. 111
^ Fletcher 2001, s. 142-143
^ Wood, s. 164, 171
^ Siborne 1891, s. 38.
^ Siborne 1990, s. 296.
^ Anglesey, s. 144
^ Cotton, s. 90-91
^ Siborne 1891, Brev 9, 18, 36.
^ Anglesey, s. 146
^ Clark-Kennedy, s. 110-111
^ ^a ^b Wood, s. 177
^ Fletcher 1999, s. 270-271
^ Siborne 1891, s. 39.
^ Siborne 1990, s. 327.
^ Esposito & Elting, A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars, Greenhill, 1999, s. 354, kart 166.
^ Barbero 2006, s. 156
^ ^a ^b Siborne 1990, s. 439
^ Adkin 2001, s. 356
^ Siborne (1990), s. 283
^ Adkin, s. 273, 414
^ ^a ^b Adkin 2001, s. 359
^ Weller 1992, s. 211, 212
^ Adkin 2001, s. 252, 361
^ ^a ^b Mercer 1870
^ Houssaye 1900, s. 522
^ ^a ^b Adkin 2001, s. 361.
^ & Siborne 1891, s. 14, 38–39.
^ Siborne 1891, s. 14–15 og brevene 6, 7 og 9.
^ Siborne 1990, s. 465.
^ Simms, Brendan (2014). The Longest Afternoon: The 400 Men Who Decided the Battle of Waterloo. Allen Lane. ISBN 978-0241004609.
^ Beamish 1995, s. 367
^ Barbero 2006, s. 236
^ ^a ^b Hofschröer 1999, s. 134
^ ^a ^b Barbero 2006, s. 234
^ Barbero 2006, s. 241
^ ^a ^b Barbero 2006, s. 235–236
^ Barbero 2006, s. 239
^ Barbero 2006, s. 240
^ Barbero 2006, s. 242
^ Hofschröer 1999, s. 116
^ Hofschröer 1999, s. 95
^ Chesney 1907, s. 165
^ Hofschröer 1999, s. 117
^ ^a ^b Hofschröer 1999, s. 122
^ Hofschröer 1999, s. 125 Sitatet dekker hele avsnittet.
^ ^a ^b Hofschröer 1999, s. 139
^ ^a ^b Hofschröer 1999, s. 140
^ Hofschröer 1999, s. 141
^ Bjørnskau 2014, s. 171-176
^ Adkin 2001, s. 391.
^ Field, 2013, s. 191-192
^ Field, 2013, s. 196 - 199
^ Bas 1909, s. 249–251, 258–259 (vol.2)
^ Clayton 2014, s. 461
^ ^a ^b ^c Chesney 1907, s. 178, 179
^ Bas 1909, s. 252–253, 419–424 (vol.2)
^ Field, 2013, s. 199
^ Field, 2013, s. 200
^ Field, 2013, s. 203
^ ^a ^b ^c Parry 1900, s. 70
^ Clayton 2014, s. 462-463
^ Hofschröer 1999, s. 144–145 Sitatet dekker hele avsnittet.
^ Clayton 2014, s. 468
^ Keegan 1979, s. 193-194
^ Hofschröer 1999, s. 144–145
^ Kincaid 2006, s. 435.
^ Creasy 1877, Chapter XV
^ Comte d'Erlon 1815
^ Hofschröer 1999, s. 149
^ Hofschröer 1999, s. 151
^ Hofschröer 1999, s. 150
^ Booth 1815, s. 23
^ ^a ^b ^c ^d Clayton 2014, s. 482-489
^ Mantle 2000.
^ Frye 2004
^ Keegan 1979, s. 195-203
^ Clayton 2014, s. 493-499
^ The London Gazette: no. 17028. p. 1213. 22. juni 1815. Retrieved 19. mai 2010.
^ Nuttal Encyclopaedia: Issy
^ Hofschröer 1999, s. 274–276, 320
^ Booth 1815, s. 57
^ Barbero 2006, s. 264
^ ^a ^b ^c Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i Bjørnskau 2014, s. 9-11
^ Bjørnskau 2014, s. 19-22
^ ^a ^b Strachan 2013, s. 4-7
^ Jomini 1864, s. 223–224
^ Keegan 1979, s. 116-120
^ «The 'Waterloo Industry'. Tall Tales, Myths», fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)
^ White 2011.
^ Bjørnskau 2014, s. 183-186
^ Bjørnskau 2014, s. 113
^ Bjørnskau 2014, s. 196-197
^ Clayton 2014, s. 481
^ Keegan 1979, s. 203
^ Bjørnskau 2014, s. 194
^ Bjørnskau 2014, s. 230-236
^ Bjørnskau 2014, s. 45-46, 148, 154-155
^ Bjørnskau 2014, s. 41-42
^ Hoorebeeke 2007, s. 6–21.
^ Peel, Hugues Van (11. desember 2012) (på Fransk), Le soldat retrouvé sur le site de Waterloo serait Hanovrien, RTBF, http://www.rtbf.be/info/regions/detail_le-soldat-retrouve-sur-le-site-de-waterloo-etait-prussien?id=7890492

Kilder

På norsk

Bjørnskau, Erik (2014): Waterloo 1815, forlaget Historie & kultur, Oslo, ISBN 9788292870976
Keegan, John (1979): Store slag : slik soldatene opplevde dem, Cappelen, Oslo, ISBN 82-02-04179-1 (Ebok fra bokhylla.no)
Tamelander, Michael og Olsen, Per Erik (2015): Waterloo 1815 : Napoléons siste felttog, Ares Forlag AS, ISBN 978-82-92938-39-3

På engelsk

Adkin, Mark (2001): The Waterloo Companion, Aurum, ISBN 1-85410-764-X
Anglesey, Marquess of (George C. H. V. Paget) (1990): One Leg: The Life and Letters of Henry William Paget, First Marquess of *Anglesey, K.G. 1768-1854, Pen and Sword. ISBN 0850525187
Barbero, Alessandro (2005): The Battle: A New History of Waterloo, Atlantic Books, ISBN 1-84354-310-9
Bas, F de, & J. De T'Serclaes de Wommersom (1909): La campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais. Tomes: I: Quatre-Bras. II: Waterloo. III: Annexes et notes. IV: supplément: cartes et plans, Bruxelles: Librairie Albert de Wit
Beamish, N. Ludlow (1995) [1832]: History of the King's German Legion, Dallington: Naval and Military Press, ISBN 0-9522011-0-0
Boller, Jr., Paul F.; George, Jr., John (1989): They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions, New York: Oxford University Press, s. 12, ISBN 0-19-505541-1
Bonaparte, Napoleon (1869): «No. 22060» i: Polon, Henri; Dumaine, J.: Correspondance de Napoléon Ier; publiée par ordre de l'empereur Napoléon III, 1858 28, s. 292, 293.
Booth, John (1815): The Battle of Waterloo: Containing the Accounts Published by Authority, British and Foreign, and Other Relevant Documents, with Circumstantial Details, Previous and After the Battle, from a Variety of Authentic and Original Sources (2. utgave), London: printed for J. Booth and T. Ergeton; Military Library, Whitehall
Boulger, Demetrius C. deK. (1901): Belgians at Waterloo: With Translations of the Reports of the Dutch and Belgian Commanders, London
Chandler, David (1966): The Campaigns of Napoleon, New York: Macmillan
Chesney, Charles C. (1907): Waterloo Lectures: A Study Of The Campaign Of 1815, Longmans, Green, and Co, ISBN 1-4286-4988-3
Clark-Kennedy, A.E. (1975): Attack the Colour! The Royal Dragoons in the Peninsula and at Waterloo, Research Publishing Co., London.
Clayton, Tim (2014): Waterloo. Four days that changed Europe's destiny, Little, Brown, London, ISBN 978-1-4087-0248-2
Cotton, Edward (1849): A voice from Waterloo. A history of the battle, on 18 June 1815, London: B.L. Green
Corrigan, Gordon (2006): Wellington (opptrykk, eBook-utg.), Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2590-4
Creasy, Sir Edward (1877): The Fifteen Decisive Battles of the World: from Marathon to Waterloo, London: Richard Bentley & Son, ISBN 0-306-80559-6
Davies, Huw (2012): Wellington's Wars: The Making of a Military Genius (illu. utg.), Yale University Press, s. 244, ISBN 978-0-300-16417-6
Eenens, A.M (1879): «Dissertation sur la participation des troupes des Pays-Bas a la campagne de 1815 en Belgique» i: Societé royale des beaux arts et de litérature de Gand, Messager des Sciences Historiques, Gand: Vanderhaegen
Comte d'Erlon, Jean-Baptiste Drouet (1815): Drouets redegjørelse om Waterloo for den franske nasjonalforsamlingen, fra Napoleon Bonaparte Internet Guide, arkivert fra originalen (engelsk)
Esposito, Vincent Joseph; Elting, John (1999): A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars, Greenhill, ISBN 1-85367-346-3
Field, Andrew W. (2013): Waterloo The French Perspective, Great Britain: Pen & Sword Books, ISBN 978-1-78159-043-0
Fitchett, W. H. (2006) [1897]: «Chapter: King-making Waterloo» i: Deeds that Won the Empire. Historic Battle Scenes, London: John Murray (Project Gutenberg)
Fletcher, Ian (1994): Wellington's Foot Guards, 52 of Elite Series (illu. utg.), Osprey Publishing, ISBN 1-85532-392-3
Fletcher, Ian (1999): Galloping at Everything: The British Cavalry in the Peninsula and at Waterloo 1808-15, Spellmount, Staplehurst. ISBN 1-86227-016-3.
Fletcher, Ian (2001): A Desperate Business: Wellington, The British Army and the Waterloo Campaign, Spellmount, Staplehurst, Kent.
Frye, W. E. (2004) [1908]: After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819, Project Gutenberg
Glover, G. (2004): Letters from the Battle of Waterloo: the unpublished correspondence by Allied officers from the Siborne papers, London: Greenhill, ISBN 978-1-85367-597-3
Glover, Gareth (2007): From Corunna to Waterloo: the Letters and Journals of Two Napoleonic Hussars, 1801–1816, London: Greenhill Books
Grant, Charles (1972): Royal Scots Greys (Men-at-Arms), Osprey, ISBN 0-8504-5059-4
Gronow, R. H. (1862): Reminiscences of Captain Gronow, London, ISBN 1-4043-2792-4
Hamilton-Williams, David (1993): Waterloo. New Perspectives. The Great Battle Reappraised, London: Arms & Armour Press, ISBN 0-471-05225-6
Herold, J. Christopher (1967): The Battle of Waterloo, New York: Harper & Row, ISBN 978-0-304-91603-0
Hofschröer, Peter (1999): 1815: The Waterloo Campaign. The German Victory, London: Greenhill Books, ISBN 978-1-85367-368-9
Hofschröer, Peter (2005): Waterloo 1815: Quatre Bras and Ligny, London: Leo Cooper, ISBN 978-1-84415-168-4
Hoorebeeke, C. van (September–oktober 2007): «Blackman, John-Lucie : pourquoi sa tombe est-elle à Hougomont?», Bulletin de l'Association belge napoléonienne (118), s. 6–21
Houssaye, Henri (1900): Waterloo (translated from the French), London
Hugo, Victor (1862): «Chapter VII: Napoleon in a Good Humor», fra Les Misérables (engelsk)
Jomini, Antoine-Henri (1864), The Political and Military History of the Campaign of Waterloo (3. utgave), New York; D. Van Nostrand
Kincaid, Captain J. (2006): Lewis-Stemple, John, red., England: The Autobiography: 2,000 Years of English History by Those Who Saw it Happen (opptrykk), UK: Penguin, s. 434–436, ISBN 978-0-14-192869-2
Longford, Elizabeth (1971): Wellington the Years of the Sword, London: Panther, ISBN 0-586-03548-6
Mercer, A.C. (1870): «Waterloo, 18 June 1815: The Royal Horse Artillery Repulse Enemy Cavalry, late afternoon», Journal of the Waterloo Campaign: Kept Throughout the Campaign of 1815
Low, E. Bruce (1911): «The Waterloo Papers», i MacBride, M., With Napoleon at Waterloo, London
Lozier, J.F.: «What was the name of Napoleon's horse?». The Napoleon Series.
Mantle, Robert (December 2000): Prussian Reserve Infantry 1813–1815: Part II: Organisation, Napoleonic Association
Nofi, Albert A. (1998) [1993]: The Waterloo campaign, June 1815, Conshohocken, PA: Combined Books, ISBN 0-938289-29-2
Parry, D.H. (1900): «Waterloo», Battle of the nineteenth century, London: Cassell and Company.
Roberts, Andrew (2001): Napoleon and Wellington, London: Phoenix Press, ISBN 1-84212-480-3
Pawly, Ronald (2001): «Wellington's Belgian Allies», Men at Arms nr 98. 1815, Osprey, s. 37–43
Roberts, Andrew (2005): Waterloo: 18 June 1815, the Battle for Modern Europe, New York: HarperCollins, ISBN 0-06-008866-4
Siborne, Herbert Taylor (1891): The Waterloo Letters, London: Cassell & Co.
Siborne, William (1990) [1844]: The Waterloo Campaign (4. utgave), London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-069-3
Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book, London & Pennsylvania: Greenhill Books & Stackpole Books, ISBN 1-85367-276-9
Strachan, Hew (2013): The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
Summerville, Christopher J (2007): Who was who at Waterloo: a biography of the battle, Pearson Education, ISBN 978-0-582-78405-5
Thiers, Adolphe (1862): Histoire du consulat et de l'empire, faisant suite à l'Histoire de la révolution française 20, Paris: Lheureux et Cie.
Weller, J. (1992): Wellington at Waterloo, London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-109-6
Shapiro, Fred R., red. (2006): The Yale Book of Quotations (illu. utg.), Yale University Press, s. 128, ISBN 978-0-300-10798-2
Wood, Evelyn (1895): Cavalry in the Waterloo Campaign, Samson Low, Marston and Co., London.
Wooten, Geoffrey (1993): Waterloo, 1815: The Birth Of Modern Europe, Osprey Campaign Series 15, London: Reed International Books, p. 42
Wellesley, Arthur (1815): «Wellington's Dispatches 19 June 1815», fra «Wellington's Dispatches Peninsular and Waterloo 1808 - 1815», i War Times Journal
White, John (14. desember 2011): Cambronne's Words, Letters to The Times (juni 1932), the Napoleon Series, Burnham, Robert, red.

Eksterne lenker

(en) Battle of Waterloo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«The campaign of 1815: a study», nettsted om felttoget, av Pierre de Wit (engelsk)
Kartskisser og gjennomgang av slaget, fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)
«Battlefield Detectives - Massacre at Waterloo», fra YouTube (engelsk)
«Waterloo: Causes, Courses and Consequences» - Professor Richard Evans, fra YouTube (engelsk)

[5] Bjørnskau oppgir høyere tall i boken Waterloo 1815, totalt 90 000 mann for den britisk-nederlandske hær (britisk-allierte styrker) og hevder at «Anslagsvis 75 000 deltok i selve slaget», s. 230-234

[33] En kaptein Mercer i artilleriet vurderte soldatene fra Braunschweig som «bare barna»Mercer 1870.

[34] Den 13. juni rekvirerte en kommandant ved Ath krutt og hylser da soldater i et regiment med reservister fra Hannover aldri hadde avfyrt et skudd Longford 1971, s. 486.

[35] Historikeren Alessandro Barbero hevder at i denne sammensatte styrken var ikke forskjellen mellom britiske og utenlandske tropper av noen særlig betydning ved kamphandlinger.Barbero 2006, s. 19.

[37] Ifølge historikeren Peter Hofschröer var de beste nederlandske troppene ved Halle og han stilte spørsmåltegn ved disponeringen av dem.Hofschröer 1999, s. 65.

[38] Distansen fra Halle til Braine-l'Alleud, Wellingtons ytre høyre flanke var nesten den samme som fra Wavre til Frichermont, Wellingtons ytre venstre flanke, om lag 13 km.

[68] «Tidspunktet for når Waterloo begynte, selv om det var 150 000 deltakere i den store tragedien, var lenge en omstridt sak. Hertugen av Wellington oppgir det til klokken 10:00. General Alava sier halv tolv, Napoléon og Drouet sier middag, og Ney klokken 13:00. Lord Hill kan muligens godskrives å ha fastslått dette spørsmålet. Han tok to klokker med seg i slaget, den ene en stoppeklokke og markerte med den lyden av det første skuddet som ble avfyrt, og dette beviset er nå akseptert å vise at det første glimtet av skuddsalve som markerte åpningen av den for verden skakende tragedien ved Waterloo fant sted nøyaktig ti minutter på tolv» Fitchett 2006, Chapter: King-making Waterloo. «...klokker måtte stilles etter solen, det betydde at det var uvanlig for to klokker å vise samme tid... For eksempel, den 9. juni, ... det franske I. korps hadde vært i Lille, mens IV. korps hadde vært i Metz. Om en går ut fra at en offiser hadde stilt sin klokke ved middag og deretter samvittighetsfullt hadde trukket den opp to ganger om dagen, men ikke stilt den under marsjen, når de to korps nådde Waterloo ville klokken til offiseren i I. korps vist 12:40, mens klokken til offiseren i IV. korps hadde vist 11:20, mens det var middag i Waterloo. Dette er et ekstremt eksempel og det er usannsynlig at det har vært tilfelle, men det viser problemet ganske klart» Nofi 1998, s. 182.

[69] Det betyr 1. bataljon i 2. regiment. Blant regimenter fra Preussen betød F/12. fusilierbataljon i 12. regiment. Se også Keegan (1979), s. 133.

[73] Da han så flammene sendte Wellington en melding til husets kommandant at han for enhver pris måtte holde stillingen,Barbero 2005, s. 298

[79] En taktikk som franske styrker under Napoleonskrigene ofte brukte var «stort batteri» (fransk: Grande Batterie). Det besto i å samle alle styrkens kanoner for å konsentrere ildkraften mot ett punkt, vanligvis i fiendens senter. Et eksempel på bruken av «stort batteri» fra fransk side er slaget ved Austerlitz hvor det ble benyttet for å bryte opp fiendens linjer rett før infanteristene og kavaleristenes angrep.

[81] Hele 1. brigade av 2. nederlandske divisjon, som hadde vært utstasjonert på skråningen gjennom natten, trakk seg tilbake til en posisjon bak bakkekanten, mellom regimentene til Kempt og Pack rundt klokken 12:00 Bas 1909, s. 332–333

[88] «Hver av divisjonene er ordnet i såkalt bataljonsvis fremrykking, for å lette marsjen og holde formasjonen i ulendt terreng: hver bataljon går i en rektangulær masse i tre brede linjer, rundt 180 soldater tett i tett ved siden av hverandre i rundt 150 meters bredde.», fra Waterloo 1814, s. 126-127

[91] Nettsted for den nederlandske historikeren Marco Bijl: 8militia.net;Eenens 1879, s. 14–30, 131–198; De Jongh, W.A.: «Veldtocht van den Jare 1815, Historisch verhaal»; i De Nieuwe Militaire Spectator (Nijmegen 1866), pp. 13–27.(Dette er den originale rapporten fra oberst de Jongh, kommandant for den nederlandske 8. militsen.), Löben Sels, Ernst van Bijdragen tot de krijgsgeschiedenis van Napoleon Bonaparte / door E. van Löben Sels Part 4; Veldtogten van 1814 in Frankrijk, en van 1815 in de Nederlanden (Battles). 1842. 's-Gravenhage : de Erven Doorman, s. 601–682; Allebrandi, Sebastian. «Herinneringen uit mijne tienjarige militaire loopbaan», 1835. Amsterdam : Van Kesteren, s. 21–30;(Allebrandi var soldat i den nederlandske 7. militsen og hans beretning er derfor viktig).

[92] De Bas gjengir oberst Van Zuylens History of the 2nd division. Van Zuylen van Nijevelt var stabssjef for 2. divisjon og var hele dagen plassert rett bak brigaden van Bijlandt.(Bas 1909, s. 134–136(vol.2)) Han skrev en rapport på 32 sider rett etter slaget. Denne rapporten danner grunnlaget for det meste av den andre litteraturen som er nevnt her: Se Bas 1909, s. 289–352(vol.3). Google Books; Boulger har en oversettelse til engelsk av rapporten.Boulger 1901

[94] Brigadens tap var store, en fransk geværsalve på kort hold desimerte de 7. og 8. nederlandske militsbataljonene, de fikk mesteparten av sine offiserer drept eller skadet, brigadens kommandant Bijlandt var en av de skadede som måtte evakueres. De to bataljonene mistet sin kommandostruktur i ett slag. Totalt tap for hele brigaden for slaget var rundt 800 drepte og sårede.Hamilton-Williams 1993, s. 310–311

[95] Van Zuylens rapport, han refererer til seg selv som stabssjefen (engelsk: the chief-of-staff)(Bas 1909, s. 338–339 (vol. 3)).

[96] Noen av troppene som trakk seg tilbake fikk panikk og flyktet. Dette var ikke underlig gitt forholdene. De britiske troppene fra 1./95. geværregiment var under sterkt press fra franske styrker og flyktet også på samme tid. Denne flukten involverte ikke alle de nederlandske bataljonene, som noen historikere har hevdet. Van Zuylen samlet 400 menn, ifølge hans anslag, som var villig til å delta i motangrepet og klarte endog å erobre to franske faner.(Bas 1909, s. 338–341(vol. 3) Hamilton-Williams 1993, s. 293–295)

[97] Pawly 2001, s. 37–43; De følgende brev er benyttet, redegjørelsene fra general Kemt, Calvert fra 32. infanteri, Cruikshank fra 79. Winchester og Hope fra 92., Evans (fra Ponsonby kavaleribrigade) og Clark Kennedy fra the Royal Dragoons Glover 2004. Dette er de eneste brev som gir noen detaljer om de nederlandske og belgiske troppene.

[103] Barbero 2005, s. 188. Regimentet The Royal Horse Guards (2 skvadroner) ble holdt i reserve av the Household Brigade (9 eller 10 skvadroner) men the Union Brigade (9 skvadroner) hadde ingen reserve (brev 5, Siborne 1891, s. 7–10; brev 16 Glover 2004). Totalt kan det ha vært 18 skvadroner da det er en usikkerhet i kildene om the King's Dragoon Guards hadde tre eller fire skvadroner. Hertugen av Uxbridge antydet 4 skvadroner (brev 5 Siborne 1891, s. 7–10), mens kaptein Naylor antyder 3 da han oppga at han kommanderte senterskvadronen i regimentet (brev 21, Siborne 1891, s. 46–47).

[121] Tapstall er fra offisielle lister registrert dagen etter slaget: Household Brigade, opprinnelig styrke 1 319, drept – 95, såret – 248, savnet – 250, totalt – 593, hester tapt – 672. Union Brigade, opprinnelig styrke 1 332, drept – 264, såret – 310, savnet – 38, totalt – 612, hester tapt – 631 Smith 1998, s. 544.

[123] Denne vurderingen synes å ha kommet fra en kommentar fra kaptein Clark-Kennedy fra the 1st Dragoons 'Royals' i et brev i H. T. Sibornes bok, han gjør et anslag om rundt 900 menn faktisk i linjen i the Union Brigade før det første angrepet. Siborne 1891, Brev 35, s. 69 Kaptein Clark-Kennedy forklarer imidlertid ikke hvordan han kom frem til sitt anslag. Bortfallet av 432 mann (tilsvarende et helt regiment) fra brigadens offisielle styrke er stort. En annen offiser i brigaden, John Mills fra 2nd Dragoons sier at den effektive styrken til brigaden ikke «oversteg 1 200». Glover 2007, s. 59

[125] William Siborne samlet et stort antall øyenvitneskildringer fra generaler, som Uxbridge, ned til kornetter og fenriker i infanteriet. Dette gjør hans skrifter spesielt nyttige (men kun fra perspektivet for de britiske styrkene og King's German Legion (KGL)); noen av disse øyenvitneskildringene ble senere utgitt av hans sønn, generalmajor H. T. Siborne. Deler av William Sibornes oversikt var, og er, svært kontroversiell. Det svært negative syn på oppførselen til de nederlandsk-belgiske troppene under slaget av Siborne, som bør sies å være en rimelig korrekt gjengivelse av hans britiske informanter, utløste en semi-offisiell imøtegåelse av den nederlandske historikeren kaptein Willem Jan Knoop i hans «Beschouwingen over Siborne's Geschiedenis van den oorlog van 1815 in Frankrijk en de Nederlanden» en wederlegging van de in dat werk voorkomende beschuldigingen tegen het Nederlandsche leger. Breda 1846. Knoop baserte sin imøtegåelse på de offisielle nederlandske rapportene etter slaget, nedskrevet bare noen dager etterpå, ikke på gjenfortellinger fra veteraner over tyve år etter, som Siborne. Siborne avviste imøtegåelsen.

[126] Barbero viser til at i april ble Wellington informert av ministeren at kavaleriregimenter ikke skulle ha mer enn 360 hester. Teksten av det memorandum fra Torrens til Wellington som Barbero refererer til er tilgjengelig i Hamilton-Williams, s.75.

[127] Tap er fra de offisielle oppgavene nedtegnet dagen etter slaget: Household Brigade, opprinnelig styrke 1 319, drept – 95, såret – 248, savnet – 250, totalt – 593, hester tapt – 672. Union Brigade, opprinnelig styrke 1 332, drept – 264, såret – 310, savnet – 38, totalt – 612, hester tapt – 631 Smith 1998, s. 544.

[142] I en kavalerienhet var en «effektiv kavalerist» en uskadd soldat på en brukbar hest. Det militære begrepet «effektiv» beskriver en soldat, utstyrsdel (for eksempel stridsvogn eller fly) eller en militær enhet i stand til å kjempe eller å fortsette planlagte gjøremål.

[149] Formasjonen karré var mindre enn hva som ofte gjengis i malerier fra slaget, en bataljon på 500 mann dannet en firkant ikke lenger enn 18 meter på en side. Selv om de var sårbare overfor artilleri eller fiendens infantere var infanteri i karré et effektivt forsvar mot kavaleri når de holdt stand. En karré som holdt stand kunne ikke utflankes og hestene ville ikke gå mot en vegg av bajonetter.

[155] Dette forbeholdet kan ha hatt en egeninteresse for kaptein Mercers del. Wellington søkte selv dekning i karré hos de «nervøse» troppene fra Braunschweig på det tidspunktet og observerte hva han tolket som tilfeller av slett oppførsel fra britiske artillerister, som «... flyktet fra slagfeltet, idet de tok med seg lemmer, ammunisjon og alt ...» som han skrev i et brev av 21. desember 1815 til the Master-General of the Ordnance, Lord Mulgrave. Hendelsen rettferdiggjorde i hans øyne at pensjon til medlemmer av artillerikorpset ble inndratt. Så der Mercer hevdet heroisk oppførsel så Wellington det motsatte. Wellingtons tekst i helhet og et forsøk på å imøtegå det: Francis Duncan (1879) History of the Royal Regiment of Artillery, Appendix A, s. 444–464 Google Books. Brevet ble opprinnelig offentliggjort i WSD, bind XIV (1858 utgave), s. 618–620

[157] Kavalerister fikk ikke lov å stige ned av hesten uten at det var gitt ordre til det, så individuelle initiativ for å uskadeliggjøre en kanon hadde vært umulig for en soldat. Hver britisk kanon hadde et antall hodeløse spiker for å uskadeliggjøre kanonen lagret i en boks på kanonunderstellet, så franskmennene hadde hatt hva de trengte for å uskadeliggjøre kanonene, dersom de hadde kjent til det.Weller 1992, s. 114

[162] Nederlandske og belgiske kilder motsier heftig disse britiske rapportene. Se e.g.Eenens 1879, s. 131–198. Google Books; Willem Jan Knoop, "Beschouwingen over Siborne's Geschiedenis van den oorlog van 1815 in Frankrijk en de Nederlanden" en wederlegging van de in dat werk voorkomende beschuldigingen tegen het Nederlandsche leger. Breda 1846; Willem Benjamin Craan (oversatt av A. Gore) (1817) An historical account of the battle of Waterloo, s. 30 Google Books, skrevet i 1816 på basis av øynevitneberetninger nevner ikke hendelsen.

[164] Kommandanten for the Cumberland Hussars, som i etterkant ble stilt for krigsrett og degradert, hevdet at siden hans tropper (alle velstående menn fra Hannover) stilte med sine egne hester så kunne han ikke beordre dem til å bli på slagmarken. Etter slaget ble regimentet nedlagt og troppene tildelt oppgaver de utvilsomt så som vanærende. Fire ble plassert i kaptein Mercers tropp av Royal Horse Artillery, hvor han fant dem «forbausende morske og grinete med alle.» Mercer 1870

[185] To bataljoner med jegere fra 4e Régiment de Chasseurs ble slått sammen til en under slaget, så selv om fem formasjoner fra keisergarden rykket frem, kan det totalt ha vært seks bataljoner. Lewis, 2013, s. 188 - 190.

[187] De angripende bataljonene var 1/3 og 4 régiment de grenadiers (Moyenne Garde) og 1/3, 2/3 og 4 régiment de chasseurs (Moyenne Garde) fra keisergarden (engelsk: the Middle Guard), de som forble i reserve var 2/2 régiment de grenadiers (Vieille Garde) (engelsk: the Old Guard), 2/1 og 2/2 régiment de chasseurs (Vieille Garde) av keisergarden Adkin 2001, s. 392.

[221] Det endelige ved Napoléons nederlag, «å møte sitt Waterloo» har blitt et begrep i engelsktalende land for å beskrive noen som har møtt sitt siste og endelige nederlag.

[224] Jomini var opprinnelig sveitsisk, men tjenestegjorde som offiser, etter hvert general, i den franske arméen og hadde tjenestegjort i marskalk Neys stab. Jomini gikk senere over i russisk tjeneste.

[225] Denne «falske bevegelsen» var avgivelsen av Grouchys styrke til forfølgelsen av prøysserne: Napoléon hadde overvurdert rekkevidden av sin seier ved Ligny og undervurdert prøyssernes motstandsdyktighet. Han synes også å ha avskrevet tilstedeværelsen av Bülows omfattende korps, som ikke hadde vært i kamp ved Ligny. Hadde Napoléon beholdt Grouchys 30 000 mann som en sikring av sin høyre flanke, er det sannsynlig at disse troppene kunne holdt prøysserne tilbake og latt resten av Napoléons armé angripe Wellingtons armé uhindret.

[229] «Garden dør, den overgir seg ikke!» er nok et historisk utsagn som savner basis i virkeligheten. Brigadegeneral Cambronne som skal ha sagt det, sa aldri noe slikt. I romanen De elendige (fransk Les Misérables) har forfatteren Victor Hugo gjengitt hva generalen virkelig sa. Det er et enkelt ord: «Merde!» (norsk: faen) (David Masson, et al. Macmillan's magazine, Volume 19, Macmillan and Co., 1869, p. 164)

[231] Utropet tilskrives vanligvis brigadegeneral Pierre Cambronne, opprinnelig fra journalisten Balison de Rougemont i Journal General utgitt 24. juni 1815,Shapiro 2006, s. 128 selv om Cambronne hevder han svarte «Merde!» Boller 1989, s. 12 Ifølge brev i avisen The Times i juni 1932 var Cambronne allerede tatt til fange av oberst Hugh Halkett, så utropet, om det noen gang ble gitt, eller hvilken form det tok, kan ha kommet fra general Claude-Etienne Michel i stedet.White 2011 og Parry 1900, s. 70

[239] King's German Legion med blandet sammensetning fra ulike tyske områder, videre var det egne enheter fra Hannover, Braunschweig og Nassau. I tillegg kom Preussen med sine 48 tusen soldater.Clayton 2014, s. 304

[244] Napoléons siste hovedkvarter (nå museum med navnet Musée du Caillou) er innen synsvidde fra Løvehaugen .

[245] Monumentet over 8 ligne infanterie er nær det for the King's German Legion

[1] Hofschröer 1999, s. 68–69

[ErikBjornskau225-229-2] Bjørnskau 2014, s. 117, 225-229

[3] Hofschröer 1999, s. 61 siterer Sibornes anslag.

[4] Hamilton-Williams 1994, s. 256 oppgir 168 000

[Barbero_2005_75–76-6] Barbero 2005, s. 75–76

[7] Hamilton-Williams 1994, s. 256

[8] Chesney 1907, s. 4

[ErikBjornskau189-191-9] I Waterloo 1815 angis minst 36 tusen totalt tap for den franske siden, mens over 22 tusen for koalisjonsstyrkene. Bjørnskau 2014, s. 189-191

[Barbero_2006_312-10] Barbero 2006, s. 312

[11] Barbero 2005, s. 420

[Barbero_2005_419-12] Barbero 2005, s. 419

[13] Timeline: The Congress of Vienna, the Hundred Days, and Napoleon's Exile on St Helena, Center of Digital Initiatives, Brown University Library

[14] Hamilton-Williams 1993, s. 59

[ErikBjornskau33-35-15] Bjørnskau 2014, s. 33-35

[JohnKeegan120-127-16] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Keegan 1979, s. 120-127

[TimClayton36-40-17] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Clayton 2014, s. 36-40

[18] Chandler 1966, s. 1016, 1017, 1093

[19] Siborne 1990, s. 82.

[20] Hofschröer 2005, s. 136–160

[21] Herold 1967, s. 53, 58, 110

[TimClayton117-121-22] Clayton 2014, s. 117-121

[23] Bjørnskau 2014, s. 89

[24] Longford 1971, s. 527

[Chesney-136-25] Chesney 1907, s. 136

[26] Clayton 2014, s. 234-235

[27] I den engelske teksten er det angitt 8 km, men kontrollmåling via Google Earth viser om lag 15 km i luftlinje

[28] Barbero 2005, s. 75

[29] Hofschröer 1999, s. 68 oppgir 73 000

[30] Longford 1971, s. 485

[31] Peter Molloy, Ireland and the Waterloo campaign of 1815, masteroppgave, Department of History, National University of Ireland

[32] Longford 1971, s. 484

[36] Hamilton-Williams (1993) s. 239-240

[39] Hofschröer 2005, s. 59

[40] Hofschröer 2005, s. 60–62

[JohnKeegan133-142-41] Keegan 1979, s. 133-142

[42] Barbero 2005, s. 78, 79

[43] Barbero 2005, s. 80

[44] Barbero 2005, s. 149

[45] Parry 1900, s. 58

[46] Barbero 2005, s. 141, 235

[47] Barbero 2005, s. 83–85

[48] Barbero 2005, s. 91

[JohnKeegan151-158-49] Keegan 1979, s. 151-158

[JohnKeegan162-172-50] Keegan 1979, s. 162-172

[JohnKeegan143-150-51] Keegan 1979, s. 143-150

[JohnKeegan159-161-52] Keegan 1979, s. 159-161

[53] Bjørnskau 2014, s. 50

[54] Longford 1971, s. 535, 536

[55] Barbero 2005, s. 141

[56] Longford 1971, s. 547

[57] Roberts 2001, s. 163–166.

[58] Bjørnskau 2014, s. 109

[59] Barbero 2005, s. 73

[60] Roberts 2001, s. xxxii.

[61] Clayton 2014, s. 316

[62] Longford 1971, s. 548

[63] Bonaparte 1869, s. 292, 293

[FOOTNOTEFletcher1994[httpbooksgooglecombooksidUS-QQxjHnn8Cprintsecfrontcovervonepageqffalse_20]-64] Fletcher 1994, s. 20.

[65] Barbero 2005, s. 95–98

[66] Roberts 2005, s. 55

[67] Wellesley 1815

[70] Barbero 2005, s. 113–114

[ErikBjornskau120-126-71] Bjørnskau 2014, s. 120-126

[72] Thiers 1862, s. 215

[Booth-10-74] Booth 1815, s. 10

[75] Se for eksempel, Longford 1971, s. 552–554

[FOOTNOTEBarbero2005298-76] Barbero 2005, s. 298.

[77] Barbero 2005, s. 305, 306

[78] Roberts 2005, s. 57

[FOOTNOTEHamilton-Williams1993286-80] & Hamilton-Williams 1993, s. 286.

[82] Hamilton-Williams 1993, s. 287

[83] Barbero 2005, s. 136.

[ErikBjornskau139-146-84] Bjørnskau 2014, s. 139-146

[85] Barbero 2005, s. 145

[ErikBjornskau126-131-86] Bjørnskau 2014, s. 126-131

[87] Clayton 2014, s. 337

[89] Barbero 2005, s. 165

[90] Hamilton-Williams 1993, s. 289–293

[93] Van Zuylen report Bas 1909, s. 338–339 (vol. 3)

[98] Barbero 2006, s. 138

[WellingtonCavalry-99] Barbero 2006, s. 140–142.

[100] Adkin, s. 217

[101] Anglesey, s. 125

[102] Grant 1972, s. 17

[FOOTNOTEGlover2004''brev_16:_Frederick_Stovin_(ADC_til_Sir_Thomas_Picton)''-104] Glover 2004, s. brev 16: Frederick Stovin (ADC til Sir Thomas Picton).

[FOOTNOTESiborne1891''Brev_5'',_s._7–10-105] Siborne 1891, Brev 5, s. 7–10.

[TimClayton353-106] Clayton 2014, s. 353

[107] Barbero 2005, s. 426, note 18
En episode som senere ble brukt av den franske forfatteren Victor Hugo i Les Misérables.

[108] Siborne 1990, s. 410–411

[109] Houssaye 1900, s. 182

[Clayton_2014,_s._356-110] Clayton 2014, s. 356

[111] Barbero 2005, s. 198–204

[Barbero_2006_155-112] Barbero 2006, s. 155

[FOOTNOTEHamilton-Williams1994304-113] Hamilton-Williams 1994, s. 304.

[FOOTNOTEWooten199342-114] Wooten 1993, s. 42.

[115] Barbero 2005, s. 211.

[FOOTNOTEHamilton-Williams1994303–304-116] Hamilton-Williams 1994, s. 303–304.

[117] Siborne 1990, s. 425–426

[118] Hofschröer 1999, s. 86

[119] Barbero 2005, s. 219–223

[adkin217-120] Adkin 2001, s. 217 (for opprinnelig styrke)

[Barbero_2006_142–143-122] Barbero 2006, s. 142–143

[124] Siborne 1990, s. 329, 349 (sammensetting av brigader), s. 422–424 (brigadenes aksjoner)

[128] Barbero 2006, s. 164

[FOOTNOTESiborne1891Brev:_18,_26,_104-129] Siborne 1891, Brev: 18, 26, 104.

[Clark-Kennedy,_p._111-130] Clark-Kennedy, s. 111

[131] Fletcher 2001, s. 142-143

[132] Wood, s. 164, 171

[FOOTNOTESiborne189138-133] Siborne 1891, s. 38.

[FOOTNOTESiborne1990296-134] Siborne 1990, s. 296.

[135] Anglesey, s. 144

[136] Cotton, s. 90-91

[FOOTNOTESiborne1891Brev_9,_18,_36-137] Siborne 1891, Brev 9, 18, 36.

[138] Anglesey, s. 146

[139] Clark-Kennedy, s. 110-111

[Wood,_p._177-140] Wood, s. 177

[141] Fletcher 1999, s. 270-271

[FOOTNOTESiborne189139-143] Siborne 1891, s. 39.

[FOOTNOTESiborne1990327-144] Siborne 1990, s. 327.

[Esposito_1999,_p.354-145] Esposito & Elting, A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars, Greenhill, 1999, s. 354, kart 166.

[146] Barbero 2006, s. 156

[Siborne439-147] Siborne 1990, s. 439

[148] Adkin 2001, s. 356

[150] Siborne (1990), s. 283

[151] Adkin, s. 273, 414

[Adkin359-152] Adkin 2001, s. 359

[153] Weller 1992, s. 211, 212

[154] Adkin 2001, s. 252, 361

[M70-156] Mercer 1870

[158] Houssaye 1900, s. 522

[FOOTNOTEAdkin2001361-159] Adkin 2001, s. 361.

[FOOTNOTESiborne189114,_38–39-160] & Siborne 1891, s. 14, 38–39.

[FOOTNOTESiborne1891s._14–15_og_brevene_6,_7_og_9-161] Siborne 1891, s. 14–15 og brevene 6, 7 og 9.

[FOOTNOTESiborne1990465-163] Siborne 1990, s. 465.

[165] Simms, Brendan (2014). The Longest Afternoon: The 400 Men Who Decided the Battle of Waterloo. Allen Lane. ISBN 978-0241004609.

[166] Beamish 1995, s. 367

[167] Barbero 2006, s. 236

[Hofschröer_1999_134-168] Hofschröer 1999, s. 134

[Barbero_2006_234-169] Barbero 2006, s. 234

[170] Barbero 2006, s. 241

[Barbero_2006_235–236-171] Barbero 2006, s. 235–236

[Barbero_2006_239-172] Barbero 2006, s. 239

[Barbero_2006_240-173] Barbero 2006, s. 240

[Barbero_2006_242-174] Barbero 2006, s. 242

[Hofschroer-116-175] Hofschröer 1999, s. 116

[Hofschroer-95-176] Hofschröer 1999, s. 95

[177] Chesney 1907, s. 165

[Hofschroer-117-178] Hofschröer 1999, s. 117

[Hofschroer-122-179] Hofschröer 1999, s. 122

[180] Hofschröer 1999, s. 125 Sitatet dekker hele avsnittet.

[Hofschroer-139-181] Hofschröer 1999, s. 139

[Hofschroer-140-182] Hofschröer 1999, s. 140

[183] Hofschröer 1999, s. 141

[184] Bjørnskau 2014, s. 171-176

[FOOTNOTEAdkin2001391-186] Adkin 2001, s. 391.

[188] Field, 2013, s. 191-192

[189] Field, 2013, s. 196 - 199

[190] Bas 1909, s. 249–251, 258–259 (vol.2)

[191] Clayton 2014, s. 461

[Chesney-178-192] Chesney 1907, s. 178, 179

[193] Bas 1909, s. 252–253, 419–424 (vol.2)

[194] Field, 2013, s. 199

[195] Field, 2013, s. 200

[196] Field, 2013, s. 203

[Parry-70-197] Parry 1900, s. 70

[198] Clayton 2014, s. 462-463

[Hofschröer_1999_p=144_to_145-199] Hofschröer 1999, s. 144–145 Sitatet dekker hele avsnittet.

[200] Clayton 2014, s. 468

[201] Keegan 1979, s. 193-194

[Hofschröer_1999_p=144-202] Hofschröer 1999, s. 144–145

[FOOTNOTEKincaid2006435-203] Kincaid 2006, s. 435.

[Creasy-XV-204] Creasy 1877, Chapter XV

[205] Comte d'Erlon 1815

[Hofschroer-149-206] Hofschröer 1999, s. 149

[Hofschroer-151-207] Hofschröer 1999, s. 151

[Hofschroer-150-208] Hofschröer 1999, s. 150

[Booth-23-209] Booth 1815, s. 23

[TimClayton482-489-210] Clayton 2014, s. 482-489

[FOOTNOTEMantle2000-211] Mantle 2000.

[212] Frye 2004

[JohnKeegan195-203-213] Keegan 1979, s. 195-203

[TimClayton493-499-214] Clayton 2014, s. 493-499

[215] The London Gazette: no. 17028. p. 1213. 22. juni 1815. Retrieved 19. mai 2010.

[216] Nuttal Encyclopaedia: Issy

[Hofschroer-274-276-320-217] Hofschröer 1999, s. 274–276, 320

[Booth-57-218] Booth 1815, s. 57

[Barbero_2006_264-219] Barbero 2006, s. 264

[ErikBjornskau9-11-220] Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i Bjørnskau 2014, s. 9-11

[222] Bjørnskau 2014, s. 19-22

[HewStrachan4-7-223] Strachan 2013, s. 4-7

[226] Jomini 1864, s. 223–224

[JohnKeegan116-120-227] Keegan 1979, s. 116-120

[228] «The 'Waterloo Industry'. Tall Tales, Myths», fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)

[FOOTNOTEWhite2011-230] White 2011.

[232] Bjørnskau 2014, s. 183-186

[233] Bjørnskau 2014, s. 113

[234] Bjørnskau 2014, s. 196-197

[235] Clayton 2014, s. 481

[236] Keegan 1979, s. 203

[237] Bjørnskau 2014, s. 194

[238] Bjørnskau 2014, s. 230-236

[240] Bjørnskau 2014, s. 45-46, 148, 154-155

[241] Bjørnskau 2014, s. 41-42

[FOOTNOTEHoorebeeke20076–21-242] Hoorebeeke 2007, s. 6–21.

[243] Peel, Hugues Van (11. desember 2012) (på Fransk), Le soldat retrouvé sur le site de Waterloo serait Hanovrien, RTBF, http://www.rtbf.be/info/regions/detail_le-soldat-retrouve-sur-le-site-de-waterloo-etait-prussien?id=7890492

[1]

[2]

[3]

[4]

[note 1]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[note 2]

[note 3]

[note 4]

[32]

[note 5]

[note 6]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[note 7]

[note 8]

[62]

[63]

[64]

[note 9]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[note 10]

[70]

[note 11]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[note 12]

[77]

[78]

[note 13]

[note 14]

[79]

[note 15]

[note 16]

[note 17]

[note 18]

[80]

[81]

[82]